ANMELDELSE: When Midnight Strikes, Drayton Arms Pub Theatre ✭✭✭

Ensemblet i When Midnight Strikes. Foto: Thomas Scurr When Midnight Strikes

The Drayton Arms Pub Theatre

24. oktober 2017

Bestill billetter

Charles Miller og Kevin Hammonds er et av Storbritannias mest produktive og oppfinnsomme låtskriverpar innen musikaler, selv om de fortsatt er relativt ukjente for det brede publikum.  Man spør seg hvorfor: Sangene deres er håndverksmessig sterke, intenst melodiske og fester seg på hjernen.  De fortjener absolutt et større gjennomslag.  Gjennom mange år har verkene deres blitt bestilt av ledende teaterskoler, og forestillingene er skrevet for å møte behovene til kompanier som ønsker varierte historier med mange roller, der hver karakter er godt representert med solomateriale samt en god blanding av duetter, trioer, kvartetter og ensemblenumre.

Det er selvsagt vanskelig å forutse hva som vil fange publikums fantasi, men i dette tilfellet ligger kanskje svaret i valget av historie og manuset, som fremstår som en slags utvannet versjon av «Company».  Hammonds skriver skarp og finslipt dialog, der tøffe replikker og oppfinnsomme ordspill preger samtalene på en tiltalende måte.  Det han imidlertid mangler her, er en følelse av drivende dramatisk nerve eller dypere innsikt i menneskesinnet. Resultatet er at til tross for overfloden av fantastiske musikknumre, er det til slutt lite som holder forestillingen flytende.  Innen teppet faller har interessen dalt, og man må anstrenge seg for å huske de viktigste høydepunktene.  Det er utrolig synd.  Sanger i dette partituret, som «I never learned to type», har – velfortjent nok – blitt kjent over hele verden.  Men i likhet med mange store låtskrivere før dem – som Gershwin, Rodgers og Hart, Kern og Hammerstein – fungerer sangene deres ofte langt bedre enn plottene de er knyttet til.

Ensemblet i When Midnight Strikes. Foto: Thomas Scurr

Men iherdige Off-West End-kompanier lar seg ikke skremme fra å sette opp verkene deres. Her får vi et gjensyn med dette stykket fra årtusenskiftet, stilig iscenesatt av MKEC Productions på deres hjemmebane, det sjarmerende Drayton Arms Pub Theatre.  Victoria Francis står for en svært elegant scenografi som maner frem en chic leilighet på Manhattan med spektakulær utsikt over den verdensberømte horisonten (takket være et sjenerøst subsidiert digitalt display, som gir produksjonen et betydelig løft: projeksjoner av J Mark Pim).  Skuespillerne, upåklagelig kledd av en ikke-navngitt kostymedesigner – har de stått for antrekkene selv? – passer perfekt inn i dette universet.  Produsent Marc Kelly har også regien, men det tynne manuset gjør ham ingen tjenester. Han virker ofte rådvill når det gjelder hva han skal gjøre med en scene full av festdeltakere, som oftere fremstår som statiske fremfor livlige. Det er heller ikke oppført noen koreograf, en mangel kompaniet bør vurdere å rette opp i fremtiden: disse musikalnumrene krever en profesjonell presentasjon – enkel plassering på scenen er rett og slett ikke nok til å yte dem rettferdighet (regiassistent er Christian Bullen).

Musikerne derimot, Oli Rew på keyboard og Dominic Veall på cello, er integrert i scenografien på en troverdig måte: men regien involverer dem ikke så mye som den kunne ha gjort – igjen, et område som krever mer planlegging.  Lyset fungerer godt nok, og her kan æren trolig gå til teknisk ansvarlig Andy Hill.

Ensemblet i When Midnight Strikes. Foto: Thomas Scurr

Det er formidlingen av de mange musikkinnslagene vi setter vår lit til, selv om forestillingen ser ut til å mangle et åpningsnummer: stykket starter med en lang dialogsekvens som ikke ser ut til å ha annet formål enn å få folk inn på scenen.  Produsent Elizabeth Chadwick har besatt seg selv i hovedrollen som Jennifer West, og hun er mest på hjemmebane i «belt»-registeret i sine mange numre.  Man kan ikke unngå å tenke at prestasjonen hadde vært enda sterkere om en ekstern regissør kunne hjulpet henne med å finne en rød tråd i karakterens brå emosjonelle skifter.  Simon Burr velger på sin side å tone ned det musikalske uttrykket for heller å la karakteren vokse gjennom selve skuespillet, noe som virker svært overbevisende. Etter å ha sett ham i flere roller nå, virker han å være i en lovende utvikling, og det ville ikke overraske meg om karrieren hans tar noen spennende vendinger fremover.

Blant resten av ensemblet er Victoria George en dyktig Zoe, James Dangerfield en livlig Greg West, Stephanie Lyse en treffsikker Nicole, Andrew Truluck en velbalansert Edward, Marcia Sommerford en tøff Rachel, og regissør Kelly selv leverer en med rette stilsikker og «camp» Bradley. Georgina Nicholas bidrar i rollen som Twyla, Matthew Boyd er en stødig Alex, og den fryktinngytende naboen Muriel, som myknes opp av nyttårsstemningen, er i trygge hender hos Victoria Waddington.  Forestillingen ble løftet på en vaker og minneverdig måte av Ellie Nunn i rollen som den allestedsnærværende hushjelpen Josephina – en påminnelse om at dette kompaniet først og fremst handler om å gi nye talenter en sjanse til å eksperimentere og skinne i et ukjent repertoar.

Alt i alt er dette en fornøyelig kveld og en fjær i hatten for et ambisiøst kompani som gjør mye for å bygge bro mellom teaterskole og profesjonell karriere.  MKEC Productions har allerede vist at de mestrer formen når de har et sterkt materiale i bunnen.  Når utgangspunktet er svakere, må de jobbe hardere: kanskje bør de i fremtiden knytte til seg flere kreative krefter for å styrke totalopplevelsen.  Jeg tror de er klare for det steget nå.

Spilles frem til 12. november

BESTILL BILLETTER TIL WHEN MIDNIGHT STRIKES