ANMELDELSE: Wink, Theatre 503 ✭✭✭✭✭

Foto: Savannah Photographic Wink Theatre 503.

12. mars 2015

5 stjerner

Det intime lokalet til Theatre 503, som ligger rett over The Latchmere i Battersea, huser for tiden et eksepsjonelt og dypt tankevekkende debutstykke av Pheobe Eclair-Powell. Med Jamie Jacksons stilsikre regi og to strålende skuespillerprestasjoner som fundament, er WINK i hovedsak to sammenvevde monologer. Stykket utforsker de virkelige og virtuelle båndene mellom tenåringen Mark (Sam Clemmett) og læreren hans, John (Leon Williams), som bare er rundt ti år eldre.

Vi følger en uke i deres liv, som tilsynelatende begynner med hverdagslige interaksjoner i skolegården, korridorene og klasserommet, preget av rytmen i deres ulykkelige hjemmesituasjoner. Deretter utvikler det seg til en uventet mørk og urovekkende utforskning av hvor skjør den personlige identiteten kan være, og den stadig mer diffuse betydningen av relasjoner i sosiale mediers tidsalder.

Mark fremstår i starten som en helt gjennomsnittlig tenåring – både når det gjelder utseende, evner og sosial omgang – med unntak av hans fenomenale evner til å søke opp pornografi på nett. John er på sin side en gjenkjennelig type: en kjekkas av en lærer, kynisk og fullstendig klar over sitt klassiske gode utseende, og alltid klar for å høste beundring fra lettpåvirkelige sjeler, både i det virkelige liv og på nettet.

Først kan det se ut som stykket bare skal utforske det vante temaet om en elevs blinde forguding av læreren sin, men vi beveger oss raskt inn i mer uklart farvann. Det blir tydelig at begge parter lever store deler av sine emosjonelle liv gjennom sosiale medier. Mark forsøker å trenge inn i Johns liv ved å oppsøke kjærestens Facebook-profil og dikte opp en fantasiprofil som han tror vil appellere til henne.

Uten at Mark vet det, driver John – som allerede er utro mot kjæresten – og overvåker og manipulerer profilen hennes han også. Han ender opp med å tro at hun er utro med denne mystiske vennen. En stadig mer eksplisitt og intim dialog, med mange geniale og morsomme øyeblikk, spinner raskt ut av kontroll før den kolliderer med virkeligheten i et spent, urovekkende og dystert klimaks som etterlater alle parter mer eller mindre lamslått.

Et så kort sammendrag yter ikke rettferdighet til stykkets slagkraftige og komiske snert, som bygger karakterer og lag av ironi med stor presisjon. Phoebe Éclair-Powell har et utmerket øre for hverdagslig og naturlig dialog, som samtidig er svært kunstferdig og elegant, fylt med både retorisk bravur og troverdig patos.

Levende bilder gir farge til fortellingen, men språket forblir hele tiden troverdig i karakterenes munn. Sjargongen fra nettdating, skolegutters naivitet og ung mannelig banning er blandet med stor dyktighet. Det er smarte overganger mellom gjenfortalt tale, indre refleksjon og faktisk dialog, med en fin variasjon i tempo mellom monologene og de raske stemmeskiftene. Kort sagt viser denne teksten den samme emosjonelle dybden og omsorgen for hverdagens små detaljer som man finner i 'Jumpers for Goal Posts' og andre moderne eksempler på realistisk scenekunst.

Her finnes både psykologisk innsikt og glitrende komedie, som fungerer desto bedre fordi stykket slipper å være belærende. Vi blir invitert til å reflektere over hvor skjør den unge mannlige selvtilliten egentlig er. Dette er ikke bare en fortelling om ufortjent heltedyrkelse som må ende i skuffelse, eller om hva som egentlig definerer forskjellen på en gutt og en mann.

Viktigere er måten en undertone av uuttalt sorg hos begge karakterene hindrer dem i å nå ekte følelsesmessig modenhet. Til slutt er det erkjennelsen av en dysfunksjonell familiebakgrunn og tap som gjør at Mark kan vokse, mens John ender opp som et tomt, om enn fortsatt vakkert, skall. Hans fornektelse, bygget på grunnleggende usikkerhet, viser seg å være roten til den mest egoistiske og skadelige oppførselen i stykket – et selvbedrag John forblir fanget i.

Stykket har også mye å si om hvordan internett i økende grad påvirker vår egen identitetsfølelse. Det fanger følelsen av sammenkobling, rekkevidde og den nesten overmodige følelsen av kontroll som er tilgjengelig for alle foran skjermen. Som Mark sier: «Jeg er koblet på, våken, hodet er fullt, øynene fullere. Jeg kan ikke engang blunke lenger, men jeg klarer ikke å slutte å stirre inn i dette rommet der alle andre er.» Stykket stiller det ubehagelige spørsmålet om hvordan vi kan skille mellom sannhet og fiksjon i nettdatingens verden.

Fremfor alt viser dramaet hvordan en rask opphopning av falske antagelser på nettet kan få hodet til å spinne som en film på spolegang. Man kan kanskje kritisere stykket for at handlingen blir mindre og mindre sannsynlig, men på en måte er det nettopp det som er poenget. I den parallelle verdenen av umiddelbar kommunikasjon blir tenkepausene man naturlig har i andre menneskelige interaksjoner, helt visket ut.

Dette er en reell, ikke en teoretisk fare, og vi sitter igjen med spørsmålet om hva dette betyr for ekte relasjoner når så mye av vår informasjonsinnhenting og kommunikasjon nå er virtuell. Likevel lander dramaet i det menneskelige: At internett i seg selv ikke skaper svik og bedrag, men bare forsterker eksisterende psykologiske brister og gir større rom for sosial skade enn før.

Dette kunne ha vært en statisk produksjon fokusert utelukkende på de sterke fortellerstemmene, men det er til det kreative teamets store ære at det er lagt så mye tanke i bevegelse, lyssetting og treffende musikk. På nøkkelpunkter i historien skaper skuespillerne symbolske tablåer som fanger den emosjonelle essensen i handlingen. Det er ikke bare det at det alltid er noe visuelt vakkert å se på i tillegg til det gode spillet; det er snarere at det visuelle bevisst tilfører en dimensjon av estetisk hyperrealitet. Dette tar deg forbi tekstens røffe realisme og inn i et filmaktig rom der man får tid til å virkelig kjenne på den emosjonelle tyngden av det man nettopp har vært vitne til.

Det finnes ikke noe bedre eksempel på dette enn et øyeblikk nær slutten, der aske regner forsiktig ned over John mens han strekker ut armene. Er dette en symbolsk selvutslettelse av hans håp og planer, eller bare en taus kommentar til den uløselige fortvilelsen som har rammet ham nå, og som helt sikkert vil ramme Mark og til slutt oss alle, når ungdommens gylne håp blir til bitre kompromisser? Det er et bevis på stykkets dype inntrykk at dets bokstavelige og symbolske betydning i tekst, bilde og bevegelse etterlot mange lag av ettertanke i en lang, respektfull stillhet før vi kunne klappe for skuespillerne.

Dette bemerkelsesverdige stykket på åtti minutter må definitivt settes opp igjen snart, men i mellomtiden bør du gjøre alt du kan for å få det med deg i løpet av spilleperioden.

Wink spilles på Theatre 503 frem til 4. april 2015