Sister Act 2024 – Er alder egentlig bare et tall?

Både Twitter-universet og teatermiljøet kokte sent onsdag kveld da nyheten sprakk: Hollywood-legenden, den vokale Trump-motstanderen og verten for The View, 63 år gamle Whoopi Goldberg, skal gjenta rollen som Deloris Van Cartier i et eksklusivt West End-gjensyn med Sister Act – en rolle hun skapte på lerretet for 27 år siden, bare 36 år gammel. Som om ikke det var nok, er den fantastiske 61-åringen Jennifer Saunders bekreftet i rollen som abbedissen (Mother Superior) – rollen som i originalfilmen fra 1991 ble spilt av alles favoritt-bestemor med snert, Maggie Smith. Det ligger en viss ironi i nyheten; da Whoopi sist entret en West End-scene i 2010, erstattet hun faktisk 77 år gamle Sheila Hancock som abbedissen, mens 26-årige Patina Miller danset rundt i drakten som Van Cartier. Denne gangen tar Whoopi over stafettpinnen fra Brenda Edwards, som er nesten 20 år yngre enn henne.

Maggie Smith og Whoopi Goldberg i Sister Act. Foto med tillatelse fra Touchstone Pictures

Diskusjonene i sosiale medier har naturlig nok kretset rundt alderen på de to stjernene. Er det troverdig at abbedissen nå er yngre enn nattklubbsangerinnen Deloris Van Cartier, når hun opprinnelig skulle være rundt 20 år eldre – og kanskje en god del klokere? Er det sannsynlig at en 63-åring er på flukt etter en affære med en mafiaboss? Vil tidens tann gjøre at stykket lider under en slags «geriatrisk tilpasning» av historien? Vil dynamikken endre seg så mye at forestillingen blir ugjenkjennelig?

Bette Midler i Hello Dolly! på Broadway. Foto: Julia Cervantes

Dette er ikke første gang castingen av en moden skuespillerinne har blitt debattert. Da Bette Midler snørte på seg skoene som verdens fremste ekteskapsformidler, Dolly Levi, i Broadway-oppsetningen av Hello Dolly! i 2017, meldte de samme bekymringene seg. Joda, rollen ble skrevet for noen som var flere tiår yngre enn den da 71 år gamle stjernen, og på 1960-tallet ble 70 år ansett som svært tilårskommen. Midler feide imidlertid all tvil hos New York-pressen til side på premierenatten og dro hjem med en Tony-pris. Carol Channing spilte for øvrig Dolly – rollen hun selv skapte i 1964 – hele 30 år senere i 1994, med full energi og stor suksess hos publikum. Går vi enda lenger tilbake, ser vi at Ethel Merman gjentok sin stjernereise i Annie Get Your Gun i 1966, 20 år etter originalpremieren. Det virker som om publikum i musikalens gullalder hadde dyp respekt for de som hadde stemmeprakt til å bære en rolle, uavhengig av fødselsår. Det er verdt å merke seg at Mermans comeback i 1966 var den eneste oppsetningen fra Lincoln Center som ble vist på TV det tiåret, i en forkortet 90-minutters versjon for NBC.

Faktisk har Whoopis alder blitt brukt aktivt i markedsføringen. Hun har selv uttalt at Deloris vil være «eldre og mer erfaren», komponist Alan Menken har antydet at Goldberg tilfører «nye variabler», og produsentene understreker at dette er en unik sjanse til å se Whoopi i nonnedrakten en siste gang. Det er nesten som om budskapet er: «Kom igjen, folkens, bli med og feire Whoopi før hun legger drakten på hylla for godt».

Tracie Bennett i Follies. Foto: Johan Persson

Så hvorfor er vi nå så besatt av alderen på stjernene – eller rettere sagt, hvorfor er vi så besatt av alderen på kvinnelige stjerner? Det virker nemlig som dette er en debatt som er forbeholdt kvinner. Sondheim treffer spikeren på hodet i overlevelseshymnen «I’m Still Here», som den uforlignelige Tracie Bennett fremførte med bravur i National Theatres oppsetning av Follies i 2017: «First you’re another sloe-eyed vamp, then someone’s mother, then you’re camp.»

Det samme gjelder i det klassiske teateret, spesielt hos Shakespeare, der karakterer som Julie, Beatrice og Portia som regel spilles av skuespillere som nettopp er uteksaminert fra teaterhøyskolen. Kvinner i sin beste alder blir altfor ofte henvist til roller som barnepike, mor eller heks. De fleste samtidsstykker med en sterk, voksen kvinnelig hovedrolle gjør nettopp alderen til et poeng i handlingen – og hvis ikke, sørger kritikerne som regel for å påpeke det. Slike bekymringer dukker sjelden opp i operaens verden, hos Royal Opera House eller ENO, hvor tiår med trening og modenhet i stemmen verdsettes høyt, og ingen hever et øyenbryn over en middelaldrende Tosca.

Et reklamebilde av Yul Brynner i The King and I fra en av sesongene i London. Aldersdebatten glimrer også ved sitt fravær når det gjelder menn. Yul Brynner spilte kongen av Siam av og på i 34 år, helt frem til 1985. Interessant nok ble hans kvinnelige motspillere stadig yngre for hver nye produksjon han medvirket i. Her hjemme (i Storbritannia) jublet vi nylig for 57 år gamle Michael Ball da han vendte tilbake til konsertversjonen av Les Misérables i 2019, selv om rollen opprinnelig ble spilt av en 32 år gammel Roger Allam i 1986. Rollen som Fantine spilles imidlertid av stadig yngre skuespillere; 27 år gamle Carrie Hope Fletcher tok over rollen i 2019-konserten, en rolle som ble fylt av en 37 år gammel Patti LuPone i 1986. Det virker som om alder bare er et tall når det gjelder Javert, Valjean og Sweeney Todd. De kan eldes i begge retninger uten at noen klager.

Carrie Hope Fletcher (Fantine) og ensemblet. Foto: Matt Purphy

Forhåndsomtalen sier også at dette blir en ny versjon for scenen, noe som reiser spørsmålet: Vil Deloris Van Cartiers «høsttakkefest» bli en del av historien? Vil hun bli en jevnaldrende venninne av abbedissen? Vil alderen stå i fokus? Mitt svar på alt dette, og alle andre spørsmål om Whoopis 63 år, er rett og slett: Hvem bryr seg? Deloris Van Cartier var en genial komisk skapelse i 1992, og det vil hun garantert være i 2020 også. Min konklusjon er, enten du er en Nellie Lovett eller en Sweeney Todd, en Askepott eller en drømmeprins: La oss følge 86-årige Joan Collins’ råd og innse at alder bare er relevant hvis du er en flaske vin!

BESTILL BILLETTER TIL WHOOPI GOLDBERG I SISTER ACT