ANMELDELSE: Pinter Four, Harold Pinter Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Pinter Four, en del av Pinter At The Pinter-sesongen på The Harold Pinter Theatre.

Brid Brennan og Robert Glenister i Pinter Four. Foto: Marc Brenner Pinter Four

Harold Pinter Theatre

10. november 2018

4 stjerner

Bestill billetter

Det er en kveld fylt med kontraster i Pinter 4. Første del er stykket Moonlight fra 1993, som viderefører Pinters tematikk rundt minner og relasjoner, men som også – kanskje ikke overraskende – er gjennomsyret av tanker om dødelighet. På dødsleiet er replikkvekslingene mellom Andy og kona Bel både morsomme og gripende, sinte og komiske. Moonlight er naturligvis ikke bare mørkt; spillet mellom lys og skygge utforskes mesterlig av Pinter. Andy er nok en av hans karakteristiske sinte patriarker, her i et slags limbo mellom liv og død – perfekt fanget av Robert Glenister.  I samspillet med Bel, som i Brid Brennans skikkelse er en perfekt balanse mellom styrke og sårbarhet, fremstår deres felles kjærlighet til Maria (en noe underbrukt Janie Dee her) som svært overbevisende. Sønnene Jake og Fred (Al Weaver og Dwane Walcott) befinner seg på egne deler av scenen mens de spotter faren på grusomt vis. Nesten som et revynummer parodierer de en kinesisk vaskeri-tjeneste når Bel ringer for å overtale dem til å besøke sin døende far, noe som på glimrende vis formidler kompleksiteten i forholdet til deres tyranniske opphav.

Janie Dee og Brid Brennan i Pinter Four. Foto: Marc Brenner

Det er Andys behov for å bli besøkt av barna som danner stykkets såre kjerne. Datteren Bridget, som i Isis Hainsworths tolkning er et eterisk og gjenferd-aktig vesen, virker å forsøke å finne veien hjem, selv om det antydes at hun døde som 16-åring. Som vanlig er Lyndsey Turners regi kjølig, presis og intellektuell, noe som kanskje gjør det en anelse følelsesløst og overanalysert; det er mer å hente i stykkets komiske sider. Men her er det ordene som står i fokus – manuset er poetisk, og stillheten er, i likhet med døden, noe som må unngås for enhver pris.

Abbie Finn og Jessica Barden i Pinter Four. Foto: Marc Brenner

I skarp kontrast står kveldens andre stykke, Night School. Her er tøylene sluppet fri, og regissør Ed Stambollouian har adaptert det opprinnelige TV-stykket fra 1960 på en utmerket måte ved å bruke trommer og perkusjon som drivkraft for både handlingen og skuespillerne. Walter har nettopp sluppet ut av fengsel og vender hjem til sine tanter, Annie og Milly, bare for å oppdage at de har leid ut rommet hans til en leieboer ved navn Sally. Hun er lærer og går på kveldsskole tre ganger i uken. Det tar imidlertid ikke lang tid før Walter, sammen med den dominerende huseieren Solto, oppdager at Sally egentlig jobber som danser på en strippeklubb. Som tantene er Brid Brennan og Janie Dee en fabelaktig komedie-duo, med et verdensbilde preget av malplasserte romantiske forestillinger og kaker. Robert Glenister skifter uanstrengt fra sin patriark-rolle til ren komedie, mens Al Weaver er glimrende som en forvirret og etter hvert kontrollerende Walter.

Peter Polycarpou, Abbie Finn og Robert Glenister i Pinter Four. Foto: Marc Brenner

Det er en kveld preget av motsetninger, men stjernen er som alltid Pinter selv, med sine skarpe observasjoner av språket der selv de mest uskyldige samtaler kan romme en dypere mening. Denne sesongen er virkelig bemerkelsesverdig, og dette er en sjanse man neppe får igjen. Med det stjernelaget av skuespillere som er samlet her, er dette noe man absolutt bør få med seg.

Pinter Four spilles frem til 8. desember i repertoar med Pinter Three

BESTILL BILLETTER TIL PINTER FOUR NÅ