Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

Siden 1999

Nyheter og anmeldelser du kan stole på

26

år

det beste fra britisk teater

Offisielle billetter

Velg dine plasser

  • Siden 1999

    Siste nytt og anmeldelser du kan stole på

  • 26

    år

    det beste fra britisk teater

  • Offisielle billetter

  • Velg dine plasser

ANMELDELSE: Ana Gasteyer og Seth Rudetsky, Seth Concert Series Online ✭✭✭✭✭

Publisert

Av

julianeaves

Share

Julian Eaves anmelder Ana Gasteyer og Seth Rudetsky i den nyeste episoden av Seth Concert Series.

The Seth Concert Series: med Seth Rudetsky og Ana Gasteyer

Online

Søndag 6. desember (direkte) og mandag 7. desember (reprise)

5 stjerner

Seth Rudetskys nettside

Denne episoden av Seth Rudetskys etter hvert så velkjente kabaret- og talkshowformat fikk en forrykende start.  Ana Gasteyer svevde inn i bildet med sårt trengt bevegelse i det som ellers er et nokså statisk konsept.  Hun viste umiddelbart frem sin kabaret-tyngde med en slagkraftig (og svært betimelig) Irving Berlin-klassiker, «I've Got My Love To Keep Me Warm».  Etter denne muntre begynnelsen ble stemningen enda mer boblende med den gamle Andrews Sisters-låten «Proper Cup of Coffee» (skrevet av, som vi alle selvsagt husker, Aaron Gershunoff og Emanuele Pellegrini).  Og som limet mellom disse solide sangene hadde vi Gasteyers gnistrende og lynskjerpe replikker, som i kombinasjon med Rudetskys tørre og kjappe vitser skapte en herlig dynamikk.

Velsignet med en stemme som spenner fra den jordnære direktheten til en husmor fra Bronx til den sofistikerte lavmæltheten til Meryl Streep, er Ana en fabelaktig historieforteller. Hun legger like mye flid i anekdotene som i de musikalske prestasjonene (med et hederlig unntak for fiolinspillet, som vi også fikk en smakebit av).  Julian Fleishers «Nothing Rhymes With Christmas», en herlig parodi på 40-tallets komediesanger, ble fint fremført før samtalen naturlig nok beveget seg i retning Barbra Streisand.

«Don't Rain On My Parade» (Bob Merrill/Jule Styne) – tidenes kanskje sterkeste avslutningsnummer for en førsteakt – viste oss alt vi trengte å vite om hennes enorme vokalregister. Men hun unngikk å dvele ved det «store» dramaet, og skiftet i stedet over til nok et jazznummer, «Everybody's Waiting For The Man With The Bag» (en kuriositet fra 1950 av Irving Tayler, Dudley Brooks og Hal Stanley).  Både stemning og tone skiftet så raskt at man nesten ble svimmel.  Deretter bar det rett inn i en diskusjon om «Saturday Night Live», der Gasteyer i sin tid markerte seg etter en karriere innen både skuespill, dubbing og nattlig komedie.

Dette showet har imidlertid også blitt en gavepakke for fans av nære familieportretter; det sniker seg knapt forbi en episode uten at familiemedlemmer dukker opp i bakgrunnen. I denne utgaven fikk vi møte Ulysses, hennes 12 år gamle sønn. Sammen fant de en helt annen vokal klang i «He's Stuck In The Chimney Again», der Gasteyer selv har skrevet den svært finurlige teksten.  Deretter beveget vi oss over i «If You're In The Market For A Miracle», nok en jiddisk-preget vri på høytiden, fremført i en slags Tom Lehrer-stil.

Neste nummer var nok en av Gasteyers egne låter, en «sekulær sesongfavoritt».  Akkurat da vi trodde vi visste hva som kom, ble vi overrasket over en fløyelsmyk røst i stil med Jackie Dankworth, da hun fremførte tittellåten fra sitt siste album: «Sugar and Booze» (et album som strategisk nok var utstilt gjennom hele programmet på et note-stativ i stuen hennes).  Så må vi rope et rungende brava for Deanna Earl, vinneren av ukens konkurranse, som leverte noen kraftfulle sluttakter av «Defying Gravity». Gasteyer kontret – og her må hun få poeng for rausheten – med: «Hva får hun for det?»  Tja, «berømmelse» og billetter til et Broadway-show (showet er sponset av «Broadway World», for de som måtte lure...).

Uansett.  Deretter fikk hun fremføre en sang fra «Wicked» i sin helhet: «The Wizard and I».  Dette hørtes ut som nok en finale.  (Faktisk gjør de fleste sangene i «Wicked» det.)  Et ekte stilskifte kom med avslutningsnummeret «You're A Mean One, Mr. Grinch» (Lindsey Stirlings overraskende slitesterke låt skrevet for TV-spesialen fra 1966).  Ana leverte denne med en nydelig blanding av kabaret-eleganse og Broadway-trøkk.

I likhet med mye annet som pakkes inn til jul, var kanskje showet preget av litt mer glitter og stas enn dyptpløyende substans, men det finnes absolutt et marked for slike herligheter, og denne utgaven traff blink hos sitt publikum.  Hun har det fortsatt i seg.

 

Del dette:

Del dette:

Få det beste fra britisk teater rett i innboksen din

Vær først ute med de beste billettene, eksklusive tilbud og siste nytt fra West End.

Du kan melde deg av når som helst. Personvernerklæring

FØLG OSS