ANMELDELSE: Allegro, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Gary Tushaw, Emily Bull og ensemblet i Allegro

Southwark Playhouse

13. august 2016

4 stjerner

Bestill nå Southwark Playhouse har virkelig tro på gjenoppreising; etter å ha gjort stor suksess med kjente fiaskoer som Carrie og Xanadu i fjor, har de nå rettet blikket mot Allegro.

Dette var Rodgers & Hammersteins første store feilgrep, på tross av at den kom rett etter braksuksesser som Oklahoma og Carousel. En brokete Broadway-periode førte til at forestillingen aldri kom til London – før nå, seksti år senere.

Stykket følger fire tiår i livet til Joseph Taylor Jr., fra fødselen i en liten by i Midtvesten, via studietiden til hans påfølgende ekteskap. Han lever et lykkelig og tilfreds liv i farens legepraksis, helt til han gir etter for konas krav om å flytte til storbyen. Der blir han tvunget til å konfrontere tøffe spørsmål om hvem han er, hva han bryr seg om, og hva han egentlig føler for sin kone.

Ensemblet i Allegro

Manuset er hjertevarmt, rent og sunt, om enn en tanke for søtt og moraliserende til tider. Produksjonen føles sterkere når den tar innover seg de mørkere temaene i andre akt og virkelig stiller spørsmål ved realismen i den amerikanske drømmen.

Det benyttes et sjarmerende gresk kor som virker langt forut for sin tid, og de brukes med god effekt i 'forhandlingsscenen', hvor de gir visuelle hint til karakterene for å hjelpe dem med manipulasjonen.

Eventuelle svakheter i manuset bøtes på av et typisk sterkt partitur fra Rodgers og Hammerstein, krydret med minneverdige og fornøyelige numre. Et stjernelag av skuespillere gjør en formidabel jobb med de vakre harmoniene, akkompagnert av et medrivende orkester.

Gary Tushaw, Emily Bull og ensemblet

Vi får to glitrende prestasjoner i hovedrollene; Gary Tushaw skildrer Josephs reise fra barndommens uskyld til midtlivskrise på en strålende måte, mens Emily Bull er både utspekulert og ambisiøs i rollen som kona Jennie. Begge har kraftfulle sangstemmer og evner å formidle ekte emosjonell dybde.

Blant birollene imponerte Dylan Turner som Josephs jålete venn Charlie, det samme gjorde Katie Bernstein, som leverte en øm prestasjon som den godhjertede assistenten Emily. Det er et sterkt ensemble, inkludert flere profesjonelle debutanter, som alle leverte varene.

Sceneløsningen med publikum på to sider (traverse stage) gjorde at det ofte var trangt om plassen, noe som gjør Lee Prouds suverene koreografi enda mer imponerende. På grunn av den begrensede plassen baserer produksjonen seg ofte på stiger (litt som i In the Heights), noe som innebar mye klatring – et element som ble en smule utmattende i første akt.

Ensemblet i Allegro

Lyddesignet til Andrew Johnson fortjener også ros. Musikken og vokalen var perfekt synkronisert og støttet opp av skuespillernes presise artikulasjon, slik at de kloke tekstene kunne høres høyt og tydelig.

Thom Sutherlands produksjon av Allegro er en klar suksess som kaster et positivt lys over et kanskje urettmessig utskjelt stykke. Det er intelligent regissert, nydelig sunget og velspilt – en underholdende bit av Americana i SE1.

BESTILL BILLETTER TIL ALLEGRO PÅ SOUTHWARK PLAYHOUSE