ANMELDELSE: Sid, Above The Arts ✭✭✭✭✭

Sid

Above The Arts

21. september 2016

5 stjerner

Bestill billetter

Hvis det siste du hørte fra Sid Vicious var da Gary Oldman sakte døde av heroinavhengighet i Alex Cox’ biografi-film ‘Sid ‘n’ Nancy’ fra 1986, vil du bli begeistret over å høre at han er tilbake – og nøyaktig like etsende og destruktiv som den gang.  Vel, nesten.

Dette er takket være den glimrende nye dramatikeren Leon Fleming, som har forynget den 62 år gamle mytiske skikkelsen gjennom den besatte, maniske og problematiske 18-åringen Craig, en revolusjonær som fortsatt bor hjemme hos mor.  Helten vår i dette enaktsdramaet er ikke den tause, hånflirende og smertelige gitaristen i The Sex Pistols, men en despot kun på sitt eget soverom, en tyrann bare for sin alenemor og naboene (som han periodevis døver med drønnende punkmusikk fra stereoanlegget sitt).  Craig har en liste – selvfølgelig – over ting han hater, og dette danner grunnlaget (og her snakker vi sterke stoffer….) for hans ‘diskurs’, som er en aggressiv tirade – nei, en skjennepreken! – mot alt det onde og gale som fornærmer hans medfødte sans for hva som er riktig, rettferdig og sømmelig.  Ja, dette er punkens verden, hvor det ikke finnes andre regler enn anarki, og den regelen håndheves strengt!  Å jada, og anarkiet må uttrykkes gjennom et sett med presise og kodifiserte metoder, og ve den som ikke lever opp til forventningene!  Vi beundrer flyten og tempoet (å ja, tempoet….) han angriper oss med, både fra scenekanten og gjennom uberegnelige utfall direkte mot publikum.  Han er kledd i billig punk-utrustning, som – selv om den er ensformig – likevel ser ut til å bli vasket jevnlig (av moren hans, uten tvil!).

Selv om han ikke ser ut til å ha noen venner (noe som ikke overrasker oss), blir vi forbløffet over å oppdage at han har en kjæreste.  Eller snarere, hadde.  Hun har stukket av til universitetet, noe som umiddelbart sår tvil om hennes punk-troverdighet.  Mens Craig omfavner det ‘offisielle’ punk-slagordet ‘No Future!’, fører dette ham bare inn i isolasjon fra alle han møter.  Men det isolerer ikke Dario Coates, den eminente unge skuespilleren som gir ham liv i denne monologen: Dario er ikke bare helten Craig i kjøtt og blod, han forvandles – i lyntempo – til alle de andre karakterene Craig møter.  Han forteller oss om reisen til kjærestens studentby, og samtalene mellom ham, henne og hennes ‘studievenner’ er briljant gjengitt med lynrask dialog, der Coates skifter med knivskarp presisjon i en ordveksling mellom opptil seks stemmer av gangen.  Det er en elektrifiserende prestasjon.

Som forventet – for oss – går ikke besøket på universitetet særlig bra, og etterspillet er enda mindre hyggelig.  Rundt dette tidspunktet innser vi virkelig hvor lite Craig forstår av verden rundt seg: han er i bunn og grunn lite mer enn en naivist.  Når kjæresten gjør det slutt (i det som nå er et nokså anstrengt avstandsforhold), blir han genuint lamslått. Dette uventede tapet av makt og selvtillit gjør at han begynner å fremstå som sympatisk fremfor bare å være nok en irriterende, kranglete tenåring.  Men den virkelige vinneren i våre hjerter er Coates’blendende artistkarriere, som mestrer de psykologiske skiftene med en slik vågal presisjon at han får oss til å bry oss om hans skjebne, og får oss til å ønske at Craig også skal bry seg.  Når han slipper løs karakterens raseri, føles det som en krenkelse mot noen vi nå har blitt glade i, og eksplosjonen er dypt urovekkende på samme måte som når for eksempel O’Neill eller Tsjekhov får deg til å føle med den destruktive fortvilelsen hos deres uforsiktige og forsømte karakterer.

Det som gjør alt dette mulig, er det smarte trekløveret Coates, Fleming og regissør Scott Le Crass.  Hver av dem bringer med seg en spesifikk entusiasme for ulike og kontrasterende elementer fra moderne teater og ungdomskultur.  Blandet sammen har dette stykket vokst fra en 15-minutters sketsj til et langt mer forseggjort og utviklet monodrama.  Produsent Andrea Leoncini støtter denne utviklingsprosessen sammen med sitt dyktige kreative team og produksjonsapparat.  Hvem vet hvor veien går videre.  Akkurat nå spilles det på Above The Arts.  Få det med deg.

Spilles til 8. oktober

Foto: Roy Tan

BESTILL BILLETTER TIL SID PÅ ABOVE THE ARTS THEATRE