En musikalsk kjærlighetshistorie – Stuart Matthew Prices «Before After».

"Jeg kan ikke forestille meg et liv der jeg aldri synger eller opptrer igjen. Det er den aller største lidenskapen min – og det er den som driver alle de andre prosjektene jeg knytter meg til."

Folk snakker ofte om å være forelsket i bransjen – en berusende og varig kjærlighet til teatret som kanskje aldri kan overgås. Selv om han er best kjent som musikalartist, handler Stuart Matthew Prices kjærlighet til scenekunsten om langt mer enn å levere replikkene sine. Like vakkert som han synger tonene, vil Stuart mer. Han vil skrive tonene også – forme og påvirke bransjen, bidra til at den utvikler seg. Nå som han jobber profesjonelt som både utøver, produsent (United Theatrical Productions) og komponist, er det kanskje ikke urimelig å si at Stuart har landet en hel håndfull roller – for når det gjelder teater, har han lyst til å spille alle.

Stuart sin nye musikal, Before After, ble for første gang vist i forrige uke – med en svært vellykket workshop-forestilling på St James Studio Theatre. Jeg var så heldig å få se denne tidlige presentasjonen, og fikk tak i Stuart etterpå, der han snakket med meg om fortid, nåtid og framtid i musikalverdenen ... men ikke nødvendigvis i den rekkefølgen:

Hvor fikk du inspirasjonen til å skrive en musikal om amnesi, og hva fikk deg til å velge en ikke-kronologisk struktur?

"Jeg har alltid likt tanken på å skrive en musikalsk kjærlighetshistorie mellom to mennesker, lagt til toppen av en ås. Jeg har veldig tydelige perioder i livet mitt der det å ‘få perspektiv’ har vært helt avgjørende for å takle hverdagens utfordringer. Kjernen i Before After er ideen om at noen leter etter noe de har mistet – for å finne ro midt i kaoset i eget liv.

Jeg tror konseptet vokste fram gjennom en rekke idémyldringsøyeblikk – der jeg prøvde å finne en spennende måte å skrive en musikal for bare to personer på. Å fortelle kronologisk er gjort (f.eks. John and Jen). Å hoppe fram og tilbake i tid er gjort (The Last 5 Years). Å jobbe med en slags ‘sliding doors’-idé gjøres nå (f.eks. If/Then). Så å finne en original måte å fortelle en kjærlighetshistorie – på en ås, i 80–90 minutter – var ikke enkelt. Derfor utforsket jeg ideen om å la to kjærlighetshistorier løpe parallelt; det var en ny tilnærming jeg ikke hadde sett før. Jeg ville ikke ha klønete rolle-/kostymeskift, som uansett ville øke forvirringen, men jeg måtte finne en måte å få publikum til å tro at disse to karakterene forelsker seg to ganger. Det var her amnesi kom inn. Ideen er enkel nok, men å formidle den er langt mer komplisert.

Geniet Timothy Knapman (som skrev manus) konstruerte på elegant vis en lettflytende historie basert på skissekonseptet mitt. Resultatet er at Before After tar publikum med på en berg-og-dal-bane gjennom forholdet deres … to ganger! Når det er sagt, er verken Before eller After like. Det finnes vendinger og overraskelser på begge sider av amnesien. Begge gjør sine feil, slik det er i alle forhold."

Hva håper du å oppnå med forestillingen, både på kort og lang sikt?

"Hele poenget med denne prøveworkshopen var å finne ut om stykket fungerer, om konseptet er lett å forstå og følge – og til slutt få tilbakemeldinger fra både publikum og bransjefolk. Det var veldig viktig for oss at Arts Council-støtten ble brukt til å hente inn så mye innsikt som mulig om hvorvidt en full produksjon er verdt risikoen, samtidig som publikum får være med i de tidlige utviklingsfasene. På den måten har kortsiktige mål blitt nådd; vi har nå over 200 tilbakemeldingsskjemaer å gå gjennom og analysere – i tillegg til tryggheten på at vi kan gå videre til prosjektets fase to. Forestillingen settes allerede opp i full produksjon i Tokyo i november. Etter det vil vi forsøke å få på plass en britisk produksjon tidlig neste vår, og deretter se på flere lisensieringsmuligheter.

Mer generelt håper vi at vi har vist hvor viktig det er, når man utvikler en ny musikal, å gi publikum en reell mulighet til å si sin mening. Arts Council har vært utrolig rause og støttende i dette prosjektet – det finnes midler der ute som kan bidra til ny dramatikk og kunst. Forhåpentligvis kan dette inspirere andre nye skapere til å få arbeidet sitt ut. Det er mulig!"

Hvor kommer kjærligheten din til teatret fra? Hvem inspirerer deg?

"Jeg er ikke helt sikker på hvordan jeg skal svare på det. Jeg har alltid vært en som går rett på. (Jeg ble til og med født to måneder før tiden.) Ser du på de største pionerene i teaterhistorien, vil du se at de var risikotakere. Med dagens økonomiske situasjon er det færre som er villige til å ta sjanser, men det skapes og utvikles fortsatt enorme mengder talent. Det er det som motiverer meg til å skape. Enten det er som skuespiller, forfatter eller produsent, er det givende å se alles harde arbeid bli virkeliggjort på en eller annen måte. Jeg blir inspirert av alle som er villige til å dele og samarbeide med meg. Det finnes en ny generasjon teater-visionærer, og det er spennende å få være en del av det."

Har du lagt artistlivet på hylla?

"Mange spør meg om det, og jeg tror du vet, Miss Hardy, at svaret er nei. Jeg kan ikke forestille meg et liv der jeg aldri synger eller opptrer igjen. Det er den aller største lidenskapen min, og det driver alle de andre prosjektene jeg knytter meg til. Sannheten er at jeg elsker teater. Alt ved det. Jeg er heldig nok til å ha muligheten til å gjøre en forskjell, sette mitt eget preg – og det er ikke en mulighet jeg er villig til å kaste bort."

Les mer om Stuart Matthew Price på nettstedet hans.