Musikalen Grease, Dominion Theatre London – anmelderne mener

Musikalen Grease hadde premiere på Londons Dominion Theatre denne uken. Vi har tatt et dypdykk i anmeldelsene for å se om Grease fortsatt er ordet som teller!

Ensemblet i Grease SISTE NYTT: Grease vender tilbake til Dominion Theatre i 2023. Les mer her.

Nikolai Fosters produksjon er strålende underholdende og pumper ut en voldsom energi i de store dansenumrene signert koreograf Arlene Phillips, med knivskarpe formasjoner og rytmiske 50-tallsmotiver. Casten fremfører filmens tittel-låt som et manifest fylt av opprør og misnøye, og denne versjonen lener seg på Jim Jacobs og Warren Caseys råere manus og partitur fra 1971. Enkelte av sangene her er kanskje lettglemmelige, men Dannys «How Big I’m Gonna Be» gir et glimt av selvinnsikt bak den kule fasaden. «Mooning», en søt forelskelse mellom to biroller, viser frem den imponerende falsetten til Noah Harrison.

Lyndsey Winship The Guardian ✭✭✭

Olivia Moore som Sandy og Dan Partridge som Danny

Forestillingens desiderte høydepunkt er Olivia Moore som Sandy, som fremstår som langt tøffere enn den andre Olivia (Newton-John) fra filmversjonen. Moores Sandy er utvilsomt en «flink pike», men hun har en kjerne av stål og en moralsk tyngde i sin misbilligelse av skolekameratenes utskeielser. Når hun til slutt dukker opp i skinn, føles det helt annerledes: det gjøres med et ironisk glimt i øyet, og med en tydelig hensikt om å vise Danny at det faktisk er mulig å forandre seg. Hun prøver å være et godt forbilde, snarere enn bare å sjarmere ham senk (selv om hun gjør det også).

Andrzej Lukowski Time Out ✭✭✭

Grått er ordet. Denne versjonen av den folkekjære 50-talls-musikalen har et profesjonelt ytre, men under overflaten er det fargeløst, sjarmløst og preget av en tom energi. Kjærlighetshistorien mellom rebellen Danny og prektige Sandy føles blek og drukner i et hav av ungdomsdrama-klisjeer. De kjente låtene holder fortsatt mål, men det er bare et fåtall av de store numrene – «Greased Lightning», «Hopelessly Devoted to You» og «Hand Jive» – som har ekte vokal kraft eller koreografisk gnist.

Nick Curtis Evening Standard ✭✭

Peter Andre som Vince Fontaine Kjerneproblemet med denne produksjonen er at den føles fanget mellom dyster realisme og fargerik eskapisme. Den flørter med det førstnevnte – som antydninger til gjengoppgjør, trøbbel med politiet eller et dypere blikk på problematisk mannlig adferd – uten at den tør å satse helt. Men med tanke på den enorme gleden fansen viste under den avsluttende sing-along-miksen, mistenker jeg at det er den lettere og mer inviterende siden av Grease som vil få publikum til å rope «Tell me more, tell me more». Marianka Swain London Theatre ✭✭✭ BESTILL BILLETTER TIL GREASE Meld deg på vårt nyhetsbrev Grease – Produksjonsbilder