MINE MUSIKALFAVORITTER – Paul T Davies

Avstemningen for tidenes 100 beste musikaler avsluttes søndag kveld kl. 23.50. Vi ba noen av våre anmeldere dele tankene sine om sine egne musikal-favoritter.

Paul T. Davies, som nettopp er ferdig med en periode på Edinburgh-festivalen, deler sine tanker her:

«Det tok lang tid før jeg lærte å sette pris på musikaler. Min eneste erfaring med sjangeren under oppveksten var min mors forkjærlighet for de amerikanske filmversjonene; vi dro aldri på selve teateret. Noen av disse filmene er klassikere, men jeg hatet dem! De var sukkersøte, gutten fikk alltid jenta, og alt virket så kunstig. Det er kanskje ikke populært å si det, men jeg tåler ikke The Sound of Music – hva er det egentlig dere ser i den? Det mest irriterende med The Sound of Music er at selv om du hater den, så kan du alle sangene. Du har en i hodet akkurat nå, ikke sant? Pokker heller, nå er den i mitt hode også! Jeg må sette på Led Zeppelin for å drive den ut – Climb Every Stairway to Heaven, noen? Det var Blood Brothers som åpnet øynene mine. Ikke engang West End-versjonen, som jeg endte opp med å se minst fire ganger, men en strålende produksjon ved Sherman Theatre i Cardiff som jeg ble dratt med på for, tja, tretti år siden? Her var det en musikal om arbeiderklassen, som snakket språket fra min egen oppvekst, som fikk meg til å le høyt og som, viktigst av alt, ikke hadde en lykkelig slutt. Piano-introen til Tell Me It’s Not True gir meg fremdeles frysninger nedover ryggen. Dette ble raskt etterfulgt av en formidabel amatørproduksjon av Sweeney Todd, og da jeg forelsket meg i West Side Story, innså jeg hva det var: lik. Gi meg en musikal som ender med scenen full av lik, og jeg er fornøyd. Les Misérables – bare kom med det, jeg vil gjerne høre folkets sang. Sondheims Assassins har til og med... attentatmenn. Selvfølgelig har den lille fliken av mørk goth i meg mildnet med årene. Hairspray, The Producers, Billy Elliot og mange andre varmer hjertet mitt og sender meg ut i natten med et bredt glis om munnen. Men jeg har fortsatt en forkjærlighet for det man kaller 'utfordrende' verk. The Last Five Years lar meg være helt kald – jeg bryr meg ikke døyten om de selvopptatte hovedkarakterene – men The Scottsboro Boys er rystende og uforglemmelig. Jeg velger Spring Awakening over Oklahoma! når som helst!»

Like barn leker best, så hvis du foretrekker baksiden av medaljen fremfor høye spark, og en dyster slutt fremfor 'jazz hands', så si ifra! Vi kan felle en tåre og fråtse i elendigheten sammen!»

STEM NÅ PÅ TIDENES 100 BESTE MUSIKALER