ANMELDELSE: Annie, New Wimbledon Theatre (Turné) ✭✭✭✭

Annie

New Wimbledon Theatre (Turné)

10. november 2015

4 stjerner

Bestill billetter

Når jeg ser på ansiktene til barna på hver side av meg, er det vanskelig å tro at vi ser på Annie – en musikal som dateres helt tilbake til 1970-tallet; en forestilling som inntil nylig var forbeholdt skoleavslutninger, synonymt med sukk og stønn, og ugjenkallelig forvist til kategorien for det som er «utdatert» og «ukult».

La oss være ærlige; det er ikke stykkets evige relevans som fenger disse barna. Så hva er det da? Fortryllet og begeistret gir de 21. århundrets barn sin fulle tillit til hver eneste sukkersøte replikk. Dette er rett og slett et bevis på den suverene utførelsen av denne friske nytolkningen – denne nye produksjonen regissert av Nikolai Foster som nå turnerer i Storbritannia. Det stemmer, folkens: Annie har gjort comeback, og den gleder publikum på en scene nær deg.

Nå er det ingen som påstår at Annie er finkultur; det var aldri meningen. Den er det den er: en folkelig Askepott-historie om en i overkant optimistisk, rødhåret foreldreløs jente som tilfeldigvis blir tatt inn av en millionær… beklager, milliardær. Men dagens publikum elsker det, trollbundet av Colin Richmonds fargerike og moderne scenografi og kostymedesign – ikke helt ulikt det man ser i Tim Minchin og Dennis Kellys Matilda som for tiden går på Cambridge Theatre i London.

Slagkraftige barnehjemsscener og musikalnumre byr på imponerende prestasjoner fra «små jenter» med store stemmer. «It’s The Hard-Knock Life» – takket være koreograf Nick Winston og musikalsk leder George Dyer – er langt fra irriterende; det er spennende og lykkes i å overvinne selv de mest kyniske publikummerne i løpet av de første få minuttene.

Likevel blir ikke disse selvsikre prestasjonene helt matchet i troverdighet av den angivelig fryktinngytende Miss Hannigan – spilt i Wimbledon av Craig Revel Horwood. Revel Horwood har alle de rette bevegelsene og treffer alle de rette tonene, men han er for travel med å spille snublende full til å virkelig skremme disse livlige foreldreløse barna til underkastelse.

Men innsatsen heves av Jonny Fines og Djalenga Scott som de rendyrkede skurkene Rooster og Lily. I hvert sleipe trinn og skingrende «kykeliky» utstråler Fines ondskap og urokkelig grådighet. På den andre siden av spekteret finner vi Grace Farrell, spilt av en klokkerein Holly Dale Spencer – hun er rett og slett selve definisjonen på ynde og eleganse. Warbucks’ personlige assistent er slagferdig og beintøff, helt til Annie bryter freden og gir forretningsmannens husholdning ny mening.

Og man kan ikke unngå å beundre jentene som bytter på å spille Annie. Det er ingen enkel oppgave å bære en så stor rolle som 11-åring, og å levere forfatternes nesten naive optimisme med tyngde og overbevisning. Det er noe fundamentalt «u-britisk» over tanken på at solen vil skinne i morgen (kanskje fordi den sjelden gjør det), men de ekstremt talentfulle jentene – og selvfølgelig hunden Sandy – lurte selv meg til å bli i litt bedre humør.

Takket være denne energiske nytolkningen kan Annie endelig slippe unna sukkene som en gang fulgte navnet hennes. Det er igjen sosialt akseptabelt å nynne på Charles Strouses «Tomorrow» og kose seg med Thomas Meehans søte suksesshistorie – akkurat som jeg gjorde da jeg var sju. Fosters fartsfylte og slagkraftige produksjon – som turnerer i Storbritannia frem til juni 2016 – har gitt denne klassikeren nytt liv og brakt Annie tilbake for en ny, og la oss være ærlige, mer kresen generasjon. Og de har gjort det med stor stil.

FINN UT MER OM ANNIE UK-TURNÉEN