ANMELDELSE: Exposure, St James Theatre ✭

Michael Greco (Miles Mason) og David Albury (Jimmy). Foto: Pamela Raith Photography Exposure

St James Theatre

29. juli 2016

1 stjerne

Bestill nå

Det er ikke alle forunnt å skrive en musikal. Det ser kanskje lett ut, men det er det ikke. Exposure, en ny musikal som for tiden spilles på St James Theatre, er et kroneksempel på nettopp dette. Det viser hvor mye arbeid som kreves før en forestilling settes opp kommersielt for et betalende publikum. Svaret er: betydelig mer enn dette. Prangende sceniske triks er ikke nok til å skape en musikal.

Exposure er hjertebarnet til forfatter, komponist og tekstforfatter Mike Dyer, sammen med over et dusin andre krediterte bidragsytere. Med Faust-myten som grunnmur forteller Exposure historien om Jimmy, en fotograf hvis far – også fotograf – blir drept samme dag som Jimmy blir født. Vi følger oppveksten hans, en venn som oppnår popstjernestatus, et forhold til en hjemløs jente, og en kjendisagent/fikser som skal forestille djevelen, men som ender opp som en tam skikkelse. Det hele er utrolig intetsigende og usammenhengende.

Ensemblet i Exposure. Foto: Pamela Raith Photography

Regien var først ved Phil Willmott, før Dyer selv tok over i forhåndsvisningsperioden (ifølge et vedlegg i programmet). Man får følelsen av at skipet manglet en kaptein med nok autoritet til å styre unna isfjellet. De som kjenner meg, vet at jeg lever og ånder for musikaler. Det ligger i min natur å prøve å finne noe forsonende i enhver produksjon, men her er det selve materialet som svikter. Det er rett og slett ingen substans her.

Dette er selvsagt ikke skuespillernes feil. De er grunnen til at forestillingen i det hele tatt får én stjerne; uten dem ville den ikke nådd opp i det hele tatt. Det er betydelige talenter på scenen her. Natalie Andersons Tara, Kurt Kansleys far, David Alburys Jimmy og det dyktige ensemblet fortjener langt bedre materiale å jobbe med.

David Albury (Jimmy) og Natalie Anderson (Tara). Foto: Pamela Raith Photography

En spesiell takk går også til scenograf og videodesigner Timothy Bird, som brukte videoprojeksjoner med stor effekt, samt til Mark Collins og bandet hans som fikk maksimalt ut av veldig lite.

Exposure er så fargeløs at den ikke en gang vil havne på listen over de store fiaskoene – du vet, de forestillingene som svinger mellom det geniale og det helt forferdelige. Det er rett og slett ingenting ved dette forsøket som kan anbefales.

BESTILL BILLETTER TIL EXPOSURE NÅ