ANMELDELSE: God's Dice, Soho Theatre London ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder God's Dice, debutstykket til David Baddiel som nå spilles på Soho Theatre i London.

Leila Mimmack (Edie), Alan Davies (Henry), Alexandra Gilbreath (Virginia) og Nitin Ganatra (Tim) i God's Dice. Foto: Helen Maybanks God's Dice Soho Theatre

30. oktober 2019

4 stjerner

BESTILL BILLETTER

Dette er en strålende debut fra David Baddiel, som utrolig nok ikke har skrevet for scenen tidligere. Hans grep om teatermediet er modent, og håndteringen av komplekse temaer er nesten plettfri i denne fascinerende vinklingen på det evige spørsmålet om det går an å bevise Guds eksistens. James Grieve er en lydhør og usminket regissør, med en klar og enkel scenografi av Lucy Osborne (som også har kledd opp ensemblet med naturalistisk presisjon). Ric Mountjoy boltrer seg med noen prangende lysoverganger, og Dominic Kennedys lyddesign appellerer sterkt til sansene. Det er også brukt virkningsfulle og fantasifulle videoer av Ash J Woodward for å utvide produksjonens sansemessige rekkevidde (og som viser frem Leila Mimmacks fotogene ansikt på en nesten pustberøvende måte).

Alan Davies (Henry) i God's Dice på Soho Theatre. Foto: Helen Maybanks

Det er likevel i de klare, troverdige og lettbente prestasjonene til Alan Davies, Mimmack og Alexandra Gilbreath at forestillingen virkelig lykkes. Davies er en fabelaktig sceneskuespiller som føler seg helt hjemme i dette teatrets intime atmosfære. Han gjør en overbevisende figur som den ateistiske akademikeren Henry og hans reise mot å omfavne det spirituelle, etter at den gudfryktige kristne studenten hans, Edie (Mimmack), får ham til å bruke matematiske ligninger for å bekrefte miraklers gyldighet. Samtidig gjør hans kjendis-ateistiske kone, Virginia (Gilbreath), sitt beste for å holde dem fra hverandre, godt hjulpet av Henrys kollega Tim (Nitin Ganatra) – en student-predator av den sleske sorten. Adam Stawford fyller inn et par andre nyttige roller underveis.

Alexandra Gilbreath (Virginia) og Adam Strawford (Interlocuter). Foto: Helen Maybanks

Det er en velkomponert pakke som Baddiel har snekret sammen på intelligent og elegant vis. Tempoet er helt riktig, og det er knapt et øyeblikk hvor den dramatiske nerven ikke holdes ved like (et flyktig øyeblikk i første akt, der vi ser ut til å ha forvillet oss inn i en intellektuell diskusjon uten særlig teatralsk formål, kan nok tilgis).

Selve kjernen i saken hviler kanskje på om man tar denne formen for teologisk ordkløveri på alvor eller ikke. På samme måte som de religiøse grubleriene i 'Light Shining In Buckinghamshire', står eller faller dette stykket på publikums vilje til å kjøpe dets essensielle premiss: at det finnes et intimt grensesnitt mellom det spirituelle og det personlige. Stykket krever absolutt at man aksepterer dette for å opprettholde den emosjonelle interessen for karakterene.

Leila Mimmack (Edie) og Niitin Ganatra (Tim). Foto: Helen Maybanks

Hvis man derimot mener at religion er en nødvendig sosial konstruksjon – skapt av mennesker for å tøyle egne laster og kontrollere egoet, og for å redde oss fra det vanviddet som næres av 'fullkommen kunnskap' og absolutt makt – så vil kanskje alt dette fremstå som litt av et sidespor. Ettersom stykkets faktiske retning mot slutten tar en helt annen vending (som Baddiel snedig har lagt til rette for, men som like fullt er et sidespor), kan man ende opp med en følelse av å ha blitt ledet grundig bak lyset.

Man får det man betaler for. Som et stykke teater fungerer det utmerket. Som et slags fornøyelig intellektuelt selskapsspill har det absolutt sine meritter. Men som et stykke seriøs tenkning vil du enten 'kjøpe' budskapet, eller sitte igjen og lure på hvorfor ingen involverte innså at de kanskje var helt på vidviddene.

Spilles til 19. november 2019 på Soho Theatre