ANMELDELSE: Tick, Tick...Boom, nå på Netflix ✭✭✭✭

Alexa Terry anmelder Lin-Manuel Mirandas filmatisering av Jonathan Larsons Tick, Tick... Boom!, som nå kan strømmes på Netflix.

Andrew Garfield som Jonathan Larson. Foto: Netflix Tick, Tick...Boom!

Nå på Netflix

4 stjerner

For å unngå å «av-jule» stuen min riktig ennå, slo jeg på Netflix. Etter å ha sett ferdig begge sesongene av Emily in Paris, trykket jeg på Tick, Tick…Boom! – noe jeg har hatt planer om å se helt siden den ble sluppet på strømmetjenesten 12. november i fjor. Selv om jeg visste at jeg ville bli godt underholdt i selskap med julenissen i en time eller to til, var jeg ikke helt forberedt på den emosjonelle berg-og-dal-banen som fulgte.

Andrew Garfield og Robin de Jesús. Foto: Netflix

«Tick, Tick… Boom!» er en spillefilm basert på Jonathan Larsons selvbiografiske rockemusikal med samme navn, regissert av Hamiltons «far» – Lin-Manuel Miranda – og med Andrew Garfield i hovedrollen. Vi følger Larson, en strevende musikalkomponist, som hører en konstant tikking trigget av hans forestående 30-årsdag: «Du når en viss alder og slutter å være en forfatter som serverer», sier han, «og du blir en servitør med en hobby». Dette er en historie om nederlag og motstandskraft som faktisk føles ganske forfriskende. Handlingen utspiller seg i uken før en workshop for Larsons musikal «Superbia», som det har tatt ham åtte år å skrive. Slitet Larson opplever er gjenkjennelig for mange i kreative bransjer, og avslagene han møter har en brodd man virkelig kan kjenne på. Filmen er krydret med øyeblikk som inspirerte verkene hans, inkludert smarte små «Rent-referanser» som den skurrete telefonsvareren og «hjemmevideo-perspektiver» som gjenspeiler karakteren Marks fascinasjon for videofilming.

Andrew Garfield og Bernadette Peters. Foto: Netflix

Mange storheter fra musikalverdenen dukker opp i gjesteroller, inkludert Stephen Schwartz, Jason Robert Brown, Matthew Sklar, Chad Beguelin og Jeanine Tesori. En spesielt gripende scene er fremføringen av «Sunday», hvor Moondance Diner (der Larson faktisk jobbet som servitør, og som er gjenskapt kun for filmen) er stappfull av gjester, med blant andre Brian Stokes Mitchell, André De Shields, Philippa Soo og Renée Elise Goldsberry. Men det er ankomsten til Bernadette Peters (som vi ser Larson studere i en filmet versjon av «Sunday in the Park with George» tidligere i filmen) som virkelig gir frysninger nedover ryggen, forsterket av at Larson dirigerer dette ensemblet av teaterstjerner frem mot sangens klimaks.

Vanessa Hudgens. Foto: Netflix

Lin-Manuel Miranda regisserer «Come to Your Senses» med et nytt perspektiv. Dette er sangen vi ser Larson streve med å skrive gjennom hele musikalen, og det er vanligvis en kvinnelig solo (en som sannsynligvis finnes i de fleste kvinnelige sangeres audition-mapper). I filmen blir den fremført som en duett mellom Karessa (Vanessa Hudgens) og Larsons kjæreste Susan (Alexandra Shipp), noe som gir en kraftfull alternativ betydning til sangens opprinnelse.

Larsons workshop-ensemble er intet mindre enn «superbia», ledet av Hudgens og Joshua Henry som Roger, og Bradley Whitford leverer en rørerende og detaljert prestasjon som Larsons idol – den avdøde Stephen Sondheim. Og så har vi Andrew Garfield, og finnes det egentlig noen bedre til å udødeliggjøre Jonathan Larson?

Andrew Garfield og Alexandra Shipp. Foto: Netflix

Jeg kunne ha trålet ordboken i en uke uten å finne de rette ordene. Andrew Garfield er rett og slett upåklagelig og gir oss en mesterklasse i autentisk musikalformidling. Han er entusiastisk, sårbar og har en råhet som merkes helt inn til beinet. Jeg kunne sett hans fremføring av «Why» på repeat – en sang som ikke ble forhåndsinnspilt, men sunget live på settet. Siden «Tick, Tick…Boom!» var Garfields første sangrolle, studerte han med sangpedagogen Liz Caplan for å kunne formidle historien gjennom sang – og det gjør han til gangs, med både stil og finesse. Han er selve beviset på hva som skjer når man gir en skuespiller en sang.

Tick, Tick…Boom! er en hyllest til Jonathan Larson og hans arv, men også til hva det betyr å kjempe videre i motgang. Det faktum at vi ser historien hans med ettertidens visdom, gjør det (om mulig) enda mer hjerteknusende at Larson aldri fikk oppleve drømmen sin bli virkelighet; at han aldri fikk se hvilken endring han skapte i musikalverdenen. Han døde bare timer før Rent hadde sin første forhåndsvisning – musikalen som skulle bli prisbelønt og en av de lengstspillende forestillingene på Broadway.

https://youtu.be/su6urM6Li5k

Jeg skal innrømme at jeg var tårevåt, nei, jeg hulket, da vi kom til «Louder than Words». Jeg fikk lyst til å strekke meg inn i skjermen, ta Jonathan Larson-i-Andrew Garfields-skikkelse i hånden, og fortelle ham at alt var verdt det: det monotone slitet på Moondance Diner, og hans utholdende, talentfulle vilje til å fortsette gjennom både håp og avslag. Det er en påminnelse om at hvis det finnes en lidenskap som tikker inni oss, kan vi også velge å fortsette til det (forhåpentligvis) løsner; for «this is the life, bo-bo bo-bo-bo, Bohemia.»

Tick, Tick ... Boom! kan nå strømmes på Netflix

https://youtu.be/YJserno8tyU