Vinnerne av The Stage Debut Awards 2019 er kåret

The Stage Debut Awards gikk av stabelen i går kveld på The Brewery i London, der publikum kåret Jac Yarrow til vinner av Joe Allen West End Debut Award for hans innsats i Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat.

Jac Yarrow under The Stage Debut Awards 2019. Foto: Alex Brenner

Det finnes flust av priser i underholdningsbransjen, og de fleste ser ut til å balle på seg i begynnelsen av året. Derfor var det forfriskende å oppleve denne prisutdelingen – en relativ nykommer som bare har eksistert de siste tre sesongene – som dekker året fra 1. august til 31. juli, og som setter fokus på den tidvis krevende prosessen med å etablere nye talenter. I går kveld, i de nyrenoverte industrilokalene fra midten av 1700-tallet hos Whitbreads tidligere bryggeri ved Barbican i London, var kremen av britisk teater samlet for å hylle bransjens nykommere og applaudere deres bragder.

Og for et ekstraordinært mangfold av verk – og karriereveier – som ble presentert. Det var nesten som om utvelgelsesjuryen hadde gått inn for å representere alle fasetter av menneskeheten i det utrolig varierte spekteret av nominerte og prisutdelere. Men når man ser på det de faktisk skaper, er det umulig å nekte for at disse menneskene representerer det ypperste av kreativitet på scenen her i landet.

Kveldens vert, Cush Jumbo, satte en frisk og avslappet tone. Den første vinneren, for beste kvinnelige skuespiller i et teaterstykke, var Lauren O'Leary fra Irland. Hun åpnet kvelden med den rørerende historien om hvordan hun reiste til Wales for å gå på audition for «The Awkward Years» ved The Other Room i Cardiff. Hun mottok prisen fra Giles Terera, som også delte en tidlig historie om hvordan han ble utsatt for negativ profilering under en prøve-audition på skolen. Han lot seg ikke stoppe: Han sto fast ved det han trodde på, fulgte drømmen, og ble til slutt tatt opp. Prisen for beste mannlige skuespiller i et teaterstykke gikk til tegnspråkbrukeren Jamal Ajala for «Ear for Eye» ved Royal Court i London, som mottok prisen fra Rosalie Craig. Royal Court kunne også feire prisen for beste dramatiker, som gikk til Jasmine Lee-Jones for hennes briljante og bitende stykke «Seven Methods of Killing Kylie Jenner», som utspiller seg mellom den virkelige verden og Twitter-sfæren.

For dette var virkelig kveldens tema: Å finne og anerkjenne nyskapende kreativitet. Bare det å bli kortlistet til en slik utmerkelse er en bragd i seg selv. Britiske teatre har aldri vært travlere enn i dag, og mengden av godt arbeid som produseres er fryktinngytende – og ofte banebrytende. West End- og Broadway-stjernen Michael Xavier var synlig begeistret over å dele ut prisen for beste komponist eller tekstforfatter til den eksepsjonelle kvartetten David Cumming, Felix Hagan, Natasha Hodgson og Zoe Roberts for deres utrolig originale, friske og dagsaktuelle «Operation Mincemeat». Stykket ble spilt en kort periode ved New Diorama, med et partitur som spenner fra sjømannsviser til hip-hop.

Det var mange overraskelser underveis. Men kanskje ingen var mer overrasket over å være der enn Adam Hugill, vinner av beste mannlige skuespiller i en musikal. Han hadde aldri sett på seg selv som sanger, enn si som musikalartist, men rollen i Crucible Theatre i Sheffields drama om oppvekst i en økonomisk hardt prøvet bydel, «Standing at the Sky’s Edge», har sendt ham rett opp i elitesjiktet. Dette skjer samtidig som han pakker kofferten for å dra til Sør-Afrika for å filme første sesong av en omfattende fantasy-serie basert på Terry Pratchetts bøker. Like inspirerende var den ferske GSA-kandidaten Danielle Fiamanya, som vant prisen for beste kvinnelige skuespiller i en musikal for rollen som Nettie i «The Color Purple» ved Leicester Curve.

Enda ferskere i faget er Jac Yarrow, som ennå ikke var uteksaminert fra Arts Educational Schools da han slo gjennom med et brak i West End i tittelrollen i «Joseph and the Amazing Technicolor Dreamcoat». Dette sikret ham Joe Allen-prisen for beste West End-debut, overrakt av den svært erfarne Janie Dee. I en samtale etterpå snakket begge med karakteristisk raushet og ettertanke om den høye standarden ved britiske teaterskoler og den suverene kvaliteten på skuespillerne de utdanner. (Og forresten, hvis du gikk glipp av de spektakulære forestillingene på Palladium, går det rykter om at «Joseph» kan komme tilbake, kanskje ganske snart.)

Men det var umulig å overse kveldens andre røde tråd: stafettpinnen som sendes videre fra den etablerte bransjen til de som lover godt for fremtidig vekst og utvikling. Foran en sal fylt med landets fremste produksjonsselskaper og teaterhus – både kommersielle og statsstøttede – var all energi rettet mot å bygge morgendagens karrierer, med en følelse av inkludering og mangfold som ikke alltid gjenspeiles overalt ellers i samfunnet. Under dette arrangementet hørte vi ikke bare om behovet for å skape et bredere fellesskap; vi så det skje i praksis.

Slik var National Theatre-sjef Rufus Norris på plass for å overrekke Atri Banerjee prisen for beste regissør for hans livlige oppsetning av familiedramaet fra 1916, «Hobson’s Choice», ved Royal Exchange i Manchester. Selv klassisk teater må forholde seg til her og nå, og dette var et kroneksempel på hvordan det kan gjøres, med Tanika Guptas fengslende flytting av handlingen til Lancashires tekstilindustri på 80-tallet. Det samme gjaldt regissør Lynette Linton og scenograf Frankie Bradshaws «Sweat» ved Donmar Warehouse, som ble overført til Gielgud i West End med køer rundt kvartalet. Stykket skapte en metafor for det moderne Storbritannia gjennom historien om forfallet i USAs industribelter. For dette vant de prisen for beste kreative West End-debut, overrakt av en beundrende Mark Gatiss.

Noen velger selvsagt å skifte spor i karrieren, og en slik nykommer i teaterverdenen fant vi i skaperen av den fantastiske scenografien til «Antony and Cleopatra» på National Theatre, samt den rake motsetningen «The Hunt» på Almeida. Evie Gurney kommer fra moteverdenen og seiret i stor grad på grunn av sin evne til å «se», og la oss se, kraften i en av de mest kjente herskerne fra Midtøsten, ikledd et glamorøst, moderne snitt for Sophie Okonedo. Hun ble også hyllet for sitt talent for å forankre alle karakterene sine trygt i den moderne verden vi lever i. Prisen ble delt ut av Jonathan Bailey, mens Brenda Edwards gratulerte Taya Tower som årets barne-performer i den samme Almeida-oppsetningen.

Jeg har dessverre ikke plass til å nevne det fantastiske knippet av andre nominerte, som bidro med enda flere varierte stemmer og personligheter. Det var i tillegg musikalske bidrag fra Rachel Tucker, som sang «The Sky and Me» fra «Come From Away», og Amara Okereke, fjorårets vinner av beste kvinnelige musikal-skuespiller, som ga oss «Make Someone Happy» fra Jule Stynes «Do Re Mi». Et strålende valg. Alle de fremmøtte har gjort nettopp det i en verden som virkelig trenger det. Som Janie Dee sa: «Uansett hva du gjør, må du se nøye på verden rundt deg, akseptere den, og snakke til den på en måte som gir mening for den.» Det er nettopp det vi trenger teatret til.

BESØK THE STAGE NETTSIDE