Lyttelton er en prosceniumscene med en tradisjonell utforming, men som skiller seg ut med sine eksepsjonelle siktlinjer og fantastiske akustikk. Her slipper man irriterende søyler eller rekkverk som blokkerer utsikten; fra samtlige 890 sitteplasser ser og hører man scenen nesten like godt. I motsetning til eldre, tradisjonelle teatre har Lyttelton en fleksibel sceneåpning. Scenen kan enkelt gjøres om til en åpen løsning, utvides med en forscene, eller tilpasses med en orkestergrav med plass til opptil 20 musikere. Avstanden fra bakerste rad til scenekanten er faktisk ikke lengre enn avstanden fra første rad på første balkong i mange av de eldre, store teaterhusene. Parkettsalen ligger i grunnplan, mens balkongen er plassert i etasjen over med tilgang via egen heis og trapp. Det er barer tilgjengelig i foajeområdene i begge etasjer. Lyttelton Theatre er oppkalt etter Oliver Lyttelton, Viscount Chandos. Hans foreldre var blant de tidligste forkjemperne for etableringen av National Theatre, og han ble selv institusjonens første styreleder.