ANMELDELSE: Hansard, National Theatre London ✭✭✭✭

Libby Purves anmelder Simon Woods' debutstykke Hansard, som nå spilles på Lyttelton Theatre i National Theatre-komplekset.

Alex Jennings (Robin) og Lindsay Duncan (Diana) i Hansard. Foto: Catherine Ashmore Hansard

Lyttelton Theatre, National Theatre

4 stjerner

Bestill billetter

Med kaos i parlamentet rett oppe i elven, traff NT et heldig og treffende tidspunkt for å sette opp Simon Woods' første stykke og markedsføre det som et «vittig og knusende portrett av den herskende klassen». Akkurat kvelden for å slynge litt velskrevet invektiv mot et publikum som har lyst på en omgang «tortur-av-en-Tory». Det er et stramt 90-minutters stykke for to personer om et parlamentsmedlem utdannet ved Eton, i et dypt ulykkelig ekteskap med en kone som har lidenskapelig sarkastiske sosialistiske overbevisninger. Begge er overskygget av en tragedie de ikke kan snakke om – før den katarsiske slutten, der vi innser at torturen knapt er politisk i det hele tatt.

Alex Jennings. Foto: Catherine Ashmore

Handlingen utspiller seg i 1988: et slitsomt tiår inn i Margaret Thatchers falmende styre, da den nye kommuneloven, som innsmigret seg hos den skremte høyresiden, innførte den hatede «Section 28». Regelen slo fast at skolen «ikke skal fremme homoseksualitet med overlegg eller publisere materiale med den hensikt å fremme homoseksualitet», komplett med den fornærmende formuleringen om «liksom-familierelasjoner». For yngre lesere som naivt forestiller seg en binær politisk splittelse i spørsmålet, er det verdt å nevne at tøværet var på vei: Bare to år senere inviterte den konservative John Major Ian McKellen for å diskutere homofiles rettigheter, og selv om opphevelsen ble fullført under Blair, var det Cameron som innførte likekjønnet ekteskap. Tidene endret seg. Partiene (vel, med unntak av DUP) flytter seg med dem.

Lindsay Duncan. Foto: Catherine Ashmore

Men det var et betent tema. Denne Section 28 virker i starten av stykket bare å være én av årsakene til kona Dianas raseri. Lindsay Duncan, skjør og elegant, fortsatt i morgenkåpen klokken 11 på formiddagen, vandrer rundt i sitt smakfulle, men triste kjøkken i Cotswolds. Hun formidler fra start en urovekkende følelse av en skarp intelligens som er kastet bort, og en kones irritasjon over årevis med «beundrende blikk, silketørklær, drakter og hverdagsrasisme – den perfekte støttespiller for ektemannen». Men subtilt under overflaten ligger et mer personlig sinne hvis årsak bare gradvis kommer for dagen. Alex Jennings som parlamentsmedlemmet Robin, en trett politisk karrierejeger, virker først bare overklassete og elskverdig selvsikker, med en aura av en ektemann som er godt vant til spottende småkrangling. Paret gnistrer ofte vakkert mot hverandre når de går gjennom altfor kjente uenigheter om mangfold, offerroller, fattigdom og hans mistenksomhet overfor romaner og «fryktelige liberale teatergjengere» (vi nøt den – «en snever verden av ufyselige mennesker som prøver å forstå seg selv» i stedet for å ha ordentlige jobber).

Alex Jennings (Robin) og Lindsay Duncan (Diana). Foto: Catherine Ashmore

Det er mange latterkuler. Men Robin er ingen dum eller følelsesløs høyrevridd klump. Plenen han har valset dag etter dag for å fjerne ujevnheter, blir ødelagt av rev, og hans glattpolerte sannheter blir ubehagelig gravd opp av menneskelig virkelighet. Sårbarheten øker hos begge i den siste, rasende åpenbaringen. Vi blir forberedt på det med god kontroll (selv om kranglingen varer litt for lenge) mens vi forstår at paret en gang hadde en sønn, og at da noe forferdelig skjedde, holdt Robins mor – «en blanding av Nancy Mitford og Attila» – frisørtimen sin neste dag. Hun trodde heller ikke på alt dette emosjonelle sølet, og lærte aldri sønnen sin om det.

Det er best å ikke røpe alt, men det er så briljant spilt og stramt regissert av Simon Godwin at den evige konflikten mellom liberale og konservative, Toynbee mot Tebbit, ikke egentlig er poenget. Det handler om sorg, «stiff upper lip» og arven etter britisk undertrykkelse. Å, og det faktum at ja, det var en tid for ikke så lenge siden da 75 % av nasjonen i undersøkelser sa at homofili var galt, og mange ellers ganske anstendige mennesker gruet seg til å møte det. Beklagelig, feil, grusomt, men sant.