ANMELDELSE: Angry, Southwark Playhouse ✭✭✭✭

Tyrone Huntley i Angry på Southwark Playhouse. Foto: Matt Martin Photography Angry

Southwark Playhouse

16. februar 2018

Fire stjerner

Bestill billetter nå To skuespillere entrer den lille scenen ('Little') på Southwark Playhouse. Mens publikum setter seg rundt scenens fire sider, begynner duoen å måle hverandres krefter – lydløst og passiv-aggressivt. De blir gradvis mer urolige i hverandres nærvær, stirrer rasende på hverandre og blir stadig mer anspente, mens de vandrer forbi og sirkler nærmere og nærmere, nesten som om de tør å slå til. Scenegulvet er senket ned, med et opplyst rutenett i taket. Med dette spesielle publikumsoppsettet gir det sterke assosiasjoner til opptakten til en boksekamp. Så brytes endelig spenningen; de to utveksler ropte fornærmelser, og den ene stormer ut. Den andre blir stående igjen alene for å starte den første av monologene som utgjør Angry, Philip Ridleys nyeste verk.

Alle de seks monologene er kjønnsnøytrale og har en form for tidløshet ved seg, uten referanser til steder eller nøyaktige datoer. Denne mangelen på spesifisitet betyr at de to skuespillerne bytter roller for hver forestilling. Ved denne visningen er det «hun som følger ham», og resultatet er medrivende. Men selv om tekstene er de samme, ligger det mye tolkning i både kjønn og etnisitet. Man kan trygt anta at hver av dem bringer vidt forskjellige tolkninger til scenene, og at publikum vil tolke konteksten ulikt.

Georgie Henley i Angry på Southwark Playhouse. Foto: Matt Martin Photography De to skuespillerne er kanskje uventede valg for noen; hun ble først kjent i ung alder i storbudsjett-filmatiseringen av Legenden om Narnia, mens han er best kjent fra musikalverdenen. Men ikke la deg lure – begge er strålende karakterskuespillere i sin egen rett, og de gjør lurt i å fortsette i dette sporet.

Når man først har kommet over overraskelsen ved å høre «Lucy Pevensie» banne, leverer Georgie Henley en forfriskende upretensiøs prestasjon. Ved denne anledningen har hun fått tildelt et sett med monologer som virkelig viser frem hennes komiske talent – kveldens korteste scene er kanskje den beste i hennes hender, en morbid fortelling om en bytur som går fryktelig galt. Hun er også betrodd den hjerteskjærende 'Air', den lengste og siste scenen, og her er hun en åpenbaring. I alle sine taler er Henley skarp, intelligent og enormt underholdende, og hun viser en fantastisk allsidighet som utøver.

Tyrone Huntley i Angry på Southwark Playhouse. Foto: Matt Martin Photography Overfor henne tar Tyrone Huntley et steg bort fra musikalteateret han er mest kjent for, og fremstår som uanstrengt sjarmerende. Han briljerer mest i de mer konvensjonelle fortellermonologene, hvor han lokker publikum inn med sin likandes personlighet og et bedragersk ytre, før han overrasker seerne med situasjonenes alvor. Begge holder selvsikkert på publikums oppmerksomhet og drar oss inn i de miniatyrverdenene de så kortvarig skaper. Begge er helt fantastiske. Men kvelden er på ingen måte jevn. Når Angry er god, er den eksepsjonell, men når den ikke treffer helt, er den skuffende gjennomsnittlig – spesifikt til Ridley å være. Tittelmonologen «Angry» gir kvelden en forglemmelig start og er frustrerende generisk. Men det som er godt, er fabelaktig, og i både 'Air' og den Huntley-fremførte 'Bloodshot' kommer Ridleys talent for snikende, urovekkende historiefortelling virkelig til sin rett. Det er en fascinerende mørk undertone i hver eneste scene.

Georgie Henley i Angry på Southwark Playhouse. Foto: Matt Martin Photography

Lyddesignet trenger litt finpussing, da det er lite nytt eller kløktig ved å få publikum til å skvette gjentatte ganger uten grunn, men Cassie Mitchells lyssetting utnyttes svært intelligent, med blinking og lysglimt som markerer skift i lokasjon. Max Lindsays regi tar hensyn til publikum på alle fire sider, slik at ingen går glipp av noe.

Dette er på ingen måte Ridleys mest ekstreme verk, men som et frittstående stykke er det et spennende konsept med fantastisk skuespill; for to av de mest overraskende skuespillerprestasjonene den siste tiden, er det vel verdt å få med seg. Disse talene, som hver utgjør sin egen verden, er predestinert til å bli gjengangere på auditions og gode utstillingsvinduer for skuespillere. Og i typisk Ridley-stil er det noe urovekkende ved Angry som sitter igjen i bakhodet hele veien hjem. Oppstartende, urovekkende, men dypt fascinerende – Angry er et verdig tillegg til Ridleys univers.

Spilles til 10. mars 2018

KJØP BILLETTER TIL ANGRY PÅ SOUTHWARK PLAYHOUSE HER