ANMELDELSE: Bryony Kimmings I'm A Phoenix Bitch, Edinburgh Fringe ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Bryony Kimmings' I'm A Phoenix Bitch, presentert som en del av Edinburgh Fringe.

Bryony Kimmings. Foto: Tristram Kenton Bryony Kimmings, I'm A Phoenix Bitch! Edinburgh Festival Fringe

10. august 2019

5 stjerner

Bestill billetter

2016 var året da Bryony Kimmings' verden brant ned. Sønnen Frank ble alvorlig syk, forholdet til faren hans imploderte, hun opplevde fødselspsykoser og sammenbrudd, og holdt på å drukne. Som en føniks som stiger fra asken, fremfører hun sitt første solostykke på ti år, og jeg har sjelden sett en forestilling med en så brennende, rå ærlighet, kanalisert inn i kraftfullt, vakkert og hjerteskjærende teater. Det var betryggende å høre henne introdusere stykket med å understreke at hun er trygg, at forestillingen foregår i trygge rammer og at støttesystemer er på plass. Hun benytter seg av psykoterapiteknikken "Rewinding" for å besøke traumeopplevelsene, støttet av David Curtis-Rings fremragende scenografi og Will Dukes projeksjonsdesign.

Virkemidlene hun bruker er mesterlig teatralske. Hun starter som Bryony post-2015, men hun er ikke lenger den personen. Hun snakker inn meldinger på diktafon til Frank – som på grunn av gjentatte epileptiske anfall kanskje aldri vil kunne snakke – som han skal få når han fyller 18. Gjennom hele stykket bryter hennes kritiske indre monolog ut i en mannsstemme. Tom Parkinsons musikk bærer henne gjennom hver fase, fra den hylende morsomme frokostsangen når hun bestemmer seg for å satse på Tim, til den avsluttende sekvensen. Til tider har det et filmatisk preg, hvor hun effektivt hyller både skrekkfilm, melodrama og B-filmer.

Det er en klisjé å si det, men dette er virkelig en emosjonell berg-og-dal-bane. Denne utrolige kvinnen har formet arrene fra sine erfaringer til en inspirerende historie om overlevelse og kjærlighet. Hun er også vidunderlig selvironisk og får umiddelbar kontakt med en fullsatt sal. Mantraet hennes er "Jeg er sterk", og hun løfter vekter gjennom sine dypeste traumer. Hennes eneste ønske, å få et svar fra Frank, er utrolig rørende. Jeg håper denne prosessen hjelper henne, for kjærligheten og støtten fra publikum var til å ta og føle på. Eksepsjonelt teater, helt uunngåelig.