ANMELDELSE: Cock, Ambassadors Theatre, London ✭✭✭✭

Vår helt egne TheatreCat Libby Purves anmelder Mike Bartletts stykke Cock, som nå spilles på Ambassadors Theatre i London.

Taron Egerton og Jonathan Bailey. Foto: Brinkhoff Moegenburg Cock

Ambassadors Theatre

4 stjerner

Bestill billetter til Cock KJÆRLIGHET SOM EN RIDDERLØS KAMP

I 2009 u2013 og igjen i Chichester i 2018 u2013 gikk jeg glipp av Mike Bartletts skøyeraktige, halv-alvorlige stykke om en homofil mann som kjemper med sin identitet (og sin rasende partner) etter å ha falt for en kvinne. En kvinne han elsker både som person og u2013 til sin egen forvirring u2013 anatomisk sett. Det er klokt å sette det opp igjen i denne enda mer kjønnfokuserte tiden: Marianne Elliott regisserer med sitt velkjente driv (oppsetningen varer i 95 minutter), Annie-Lunnette Deaken-Foster står for den veloverveide koreografien, og Merle Hensel har skapt en futuristisk halvmåne av en scene med doble dreieskiver, speilvegger og merkelige neontorpedoer i taket. Et avantgardistisk skue for et stykke om grunnleggende biologi, om du vil.

Jonathan Bailey, Phil Daniels, Taron Egerton og Jade Anouka. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Hovedpersonens dilemma er utvilsomt et godt utgangspunkt i vår tidsalder preget av identitetsangst og selvransakelse, selv om det er fascinerende å merke seg at karakterenes oppfatninger for bare 13 år siden var binære: man var enten homofil, heterofil eller i høyden bifil. Ingen LGBTQIZ+ den gang. Skuespillerprestasjonene er suverene (det er faktisk 4 av dem, men ingen spoilere for den nye generasjonen: den siste som entrer scenen er et hylende morsomt sjokk). Jonathan Bailey spiller den vaklende elskeren, et skjeggete barn-i-en-manns-kropp med en uformet og engstelig personlighet. Taron Egerton, som sjelden står på scenen, men virker fullstendig hjemme her, gir elskeren en herlig tørr, sarkastisk og kontrollert sårbarhet med perfekt timing, og den strålende Jade Anouka spiller kvinnen.

Jonathan Bailey og Jade Anouka. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Det er merkbart at kun den sentrale hovedpersonen får et navn u2013 John u2013 mens kjæresten er oppført som M og kvinnen som W. De er på ingen måte tomme figurer, men dette grepet understreker u2013 i likhet med den naivt vulgære replikken u00abhennes vagina er fantastisku00bb u2013 en følelse av at den lille umodne mannens personlighet og smak i hovedsak sitter under beltestedet. Han velger i realiteten mellom mennesker, men tror han velger en seksualitet. Utøvelsen av sistnevnte med W er for øvrig fabelaktig fremstilt gjennom en distansert, men definitivt erotisk u2013 og morsom u2013 sekvens som utnytter den doble dreieskiven til det fulle. Hvis du noen gang har følt at kjærlighetslivet ditt går i sirkler...

Jade Anouka og Jonathan Bailey. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Historien utspiller seg gjennom tilbakeblikk og sprang fremover i Johns dilemma, og kulminerer i et voldsomt, matløst, men fryktelig overbevisende oppgjør om ham. Her blir gleden og den reelle smerten skjerpet av den økende erkjennelsen av at John egentlig ikke er verdt kampen. Som hans mannlige elsker treffende sier tidlig i stykket: u00abDu er en bekk. Jeg trenger en elvu00bb. John utvikler seg knapt i det hele tatt, mens Egertons M vokser i både format og verdighet foran øynene på oss. Han er dronningaktig spydig, vakkert trist, eldre, mer balansert og ekte enn John. Det samme er Anouka: hennes appell for John handler smart nok om mer enn sex når hun snakker om barn, en lang fremtid og familiejul; en luftspeiling, men likevel en anerkjennelse av gamle og grunnleggende lengsler (husk at likekjønnet ekteskap fortsatt var fem år unna i England, og partnerskip bare var fire år gammelt og sjelden. Homofile familier var for de fleste fortsatt bare en drøm).

Phil Daniels og Taron Egerton. Foto: Brinkhoff Moegenburg

Det blir også tydelig, til stor fornøyelse for kvinnene i salen, at Johns problem delvis bunner i at M er sarkastisk og kritisk av natur til tross for sin kjærlighet, mens W er u00abmildu00bb og får John til å føle seg bra. Du milde kineser, er det det kvinner er til for? Å stryke umodne og barnslige menn med hårene? Kanskje noen naturlig sarkastiske homofile menn så dette i 2009 og berget sine forhold ved å tenke: u00abhmmm, ja, kanskje han trenger mer bekreftelse, best å kjøre på med den overgitte hustru-stilen og det fulle Nancy Reagan-beundrende blikket...u00bb.

Det er en forfriskende kveld som vil skape mye debatt om flytende kjønnsidentitet, indre selvbilde og moderne seksualitet uten merkelapper. Men la oss være ærlige: det er i bunn og grunn et stykke om nødvendigheten av monogami. Hvis John hadde hatt ryggrad og en gammeldags moral, ville han forlatt Ms komfortable leilighet og tenkt seg om på egen hånd litt lenger for å finne ut hvor hjertet hans egentlig hører hjemme. Det er vaklingen og torturen han utsetter begge for som er den egentlige synden mot kjærligheten. Vaginaer er det minste av det hele, de er virkelig det...

BESTILL BILLETTER TIL COCK Cock spilles på Ambassadors Theatre frem til 4. juni.

Les også: Nye bilder sluppet av Taron Egerton, Jonathan Bailey, Jade Anouka og Phil Daniels i Cock