ANMELDELSE: Future Demons - konseptalbum ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Future Demons – et nytt konseptalbum av komponist og tekstforfatter Ryan Scott Oliver.

Future Demons – konseptalbum

Ryan Scott Oliver

Ryan Scott Olivers nettside

Ryan Scott Oliver – komponist, arrangør, tekstforfatter, visjonær, tilrettelegger og mannen som kan være «Broadways fremtid» – er en kunstner man aldri helt vet hvor man har. Ingen som nylig så hans '35MM' på The Other Palace, kunne ha forutsett dette: et ekstraordinært, høyoktan, kantete og modernistisk utbrudd av post-amerikansk angst. Det glitrer ikke så mye som det eksploderer i lytterens ører, rister publikum ut av enhver selvtilfredshet og gir dem energi som om de hadde tatt tre striper med den fineste colombianske varen. Men det er ikke bare et adrenalinkick; det er en berusende blanding av sanselig forførelse i dette spennende verket som avvæpner og fanger deg. Pass på! Du kan fort bli hekta.

Det hele sparkes i gang i 150 km/t med en fantastisk Kerstin Anderson som briljerer i 'My Life With R H Macy'. Dette er en butikkmedarbeiders rapsodi i stilen til David Lynch og Bret Easton Ellis, der hun ramser opp sine erfaringer som slave for New Yorks forbruksimperium, mens ensemblet fyller ut de andre rollene – inkludert et ekstraordinært herrekor av 'Miss Coopers'! Etter den sjokkartede åpningen senker vi tempoet til en folk-country-vibe i neste nummer, 'James Harris'. Her leverer Heath Saunders et nydelig karakterdrevet a cappella-vers, før det blomstrer ut i en besvergende arabesk av banjo, mandolin, gitar og trommer om eventyr og romanse. Her får vi oppleve de uimotståelig motbydelige forførelsene til hans allestedsnærværende lothario – en blanding av Don Giovanni og Blåskjegg – som blir kommentert, fulgt og til slutt ekspedert av hans kvinnelige ensemble av ofre-vendt-hevner. Dette er mer den typen portrett vi har hørt RSO gjøre før, men hvor i alle dager har vi hørt et bakgrunnskor brukt med slik gresk formalitet? Det er tidsåndens røst, kanskje med delikate spor av #MeToo som siver gjennom de urgamle lidenskapene.

Deretter svinger vi inn i noe merkelig kalt 'The Story We Used To Tell', en pulserende, bekjennende fortelling der melodiene kommer tett som hagl. Den har et konstant overraskende refreng for Britney Coleman (som dypper Joni Mitchell-inspirert vokal i et bad av Angela Carter), med Victoria Huston-Elem som følger henne på en mørk reise gjennom nok et 'mørkt hus'. Her skifter musikken smidig taktarter, tekstur og puls, mens fortellingen gjør nummeret til en slags selvstendig novelle i seg selv. Og det er ikke så rart. Alle disse sangene er basert på historiene og karakterene til Shirley Jackson, midten av det 20. århundrets store amerikanske historieforteller og forfatter av en hel hylle med grøss og okkultisme, inkludert 'The Haunting of Hill House'. Som et objekt for evig fascinasjon reagerer RSO på hennes verden med en formbar fryd, og skaper en musikk i konstant utvikling som er pustberøvende spennende. Han gjør nesten lytteren til en del av selve skapelsesprosessen. Likevel, selv om han tappert bevarer mye av hennes tekster i sine mesterlig moderniserte og transformerte sangtekster, høres alt – som alltid – utelukkende ut som ham selv, og ingen andre.

Så får vi Jay Armstrong Johnson (med litt urban hjelp fra RSO selv – det finnes bokstavelig talt INGENTING den mannen ikke kan!) i 'What A Thought', som sender oss rett inn i Sondheim-land: tynnslitte nerver, forhold i fritt fall og elegante rim sydd sammen i en utpreget svingende vals. Det hele danner en ryddig innpakning for raseriet og fortvilelsen fra en hovmodig og morderisk besatt narsissist. En negativ kommentar til moderne skeivt liv? Vel, det er altfor mye vidd, dannelse og selvironi til at den anklagen holder vann, spør du meg, men Jackson likte å provosere: hennes gjennombruddssuksess i 'The New Yorker', 'The Lottery', utløste en storm av protester mot magasinet. Og RSO gjør her en stor innsats for å yte sin avdøde samarbeidspartner rettferdighet, ikke bare etter bokstaven, men – kanskje enda viktigere – i ånden.

Nei, jeg har aldri forestilt meg min mann i fare

Bortsett fra den ene gangen utenfor Crate and Barrel

Eller da han hatet Cate Blanchett i Carol.

Hvordan ender det? Jeg antar at du bare må pine deg gjennom det mens du funderer over den pirrende cliffhangeren låten avsluttes med.

Overgangen derfra til 'Family Treasures' er sømløs: et anthems-lignende nummer som åpner i tette harmonier og bryter ut i smittende rock-chic selvsikkerhet. Gjennomsyret av 70-talls discofunk er dette en mash-up av ABBA, Quincy Jones, Suzi Quatro og alle dine favorittikoner fra glam-æraen. Det synges med en fantastisk troverdighet av Caitlin Doak, Alina Fontanilla, Jessie Hooker-Bailey, Kim Onah, Gerianne Perez, Catherine Ricafort og Nicole Zelka, og forteller en historie med en tvetydig moral som kunne vært hentet fra P.D. James: Det virker som om RSO utfordrer oss til å velge side! Samtidig er rytmesansen hans helt original og totalt overveldende; hvis du opplevde dette i et ekte teater, ville du mentalt allerede begynt å planlegge neste besøk for å få ditt neste fiks. Når dette sporet tar slutt, oppdager du derfor at du allerede tørster etter mer og lurer på om du i det hele tatt vil klare å holde din nye avhengighet skjult... eller om du må skrike det ut til alle du møter!

Ikke glem å lytte igjen: veldig snart!