ANMELDELSE: Grandma Saves The Day, New Wolsey Theatre ✭✭

Paul T Davies anmelder Grandma Saves The Day, basert på Ronald Giles’ tegneseriefigurer, som nå spilles på New Wolsey Theatre.

Ensemblen i Grandma Saves The Day. Foto: Robert Day Grandma Saves the Day!

New Wolsey Theatre, Ipswich.

1. mai 2019

2 stjerner

Bestill billetter nå

Som en oppfølger til deres populære «Rock N Roll Pantos», presenterer New Wolsey Theatre denne musikalen om Giles-familien, kjent fra Ronald Giles’ enormt suksessrike avistegneserie. Hans fiktive familie debuterte i Daily Express i 1945 og holdt det gående i Sunday Express helt frem til 1991. Giles bodde lenge i Witnesham nær Ipswich, og er hedret med en statue av «Grandma Giles» i bysentrum. Selv om dette ikke offisielt er en av deres Rock N Roll-pantomimer, bygger den videre på teatrets stolte tradisjon med skuespiller-musikere, som man gjerne ser i julesesongen. Denne tradisjonen har tidligere gitt oss glitrende oppsetninger som Once og Made in Dagenham, men her faller konseptet dessverre litt flatt – hovedsakelig grunnet et grovkornet og klossete manus av Phil Wilmott som mangler rød tråd.

Familien Giles flytter inn i et kommunalt rekkehus i Ipswich i 1987, rett ved siden av den snobbete og ambisiøse familien Stinkleton. Vi får en historie om «star-crossed lovers» – i form av unge Bridget Giles og Larry Stinkleton – ispedd politiske motsetninger mellom høyre- og venstresiden. Fra start av føles det imidlertid som om spillelisten ble valgt først, og at manuset ble klistret på etterpå – og man ser poengene komme på en mils avstand. Når fru Stinkleton heter Eileen, skjønner man raskt at «Come On Eileen» vil bli sunget av hennes kåte ektemann, og når datteren Carol faller for en fyr i gatekjøkkenet, vet du nøyaktig at han tror han er Elvis. Bestemor Giles er stum i tegneserien, men her har hun fått ett ord – «Gertcha» – som signaliserer Chas N Dave-låten. Ja, det er akkurat så lite subtilt.

Det finnes lyspunkter, spesielt Cleo Pettits fremragende scenografi og kostymedesign, som fanger tegneseriens estetikk perfekt og gjør Giles-familien øyeblikkelig gjenkjennelig. Skuespillerne er også strålende og står på som bare det. Guy Freeman er spesielt morsom som den forelskede Larry, i flott samspill med Grace Lancasters glimrende Bridget. Steve Simmonds begeistrer publikum som Grandma, og Ben Goffe er suveren i rollen som Eric Giles. Sosialisten i meg nikket anerkjennende til stykkets politiske ståsted, men jeg vil nok aldri helt klare å forsone meg med en syngende Margaret Thatcher som fremfører «Killer Queen» og «One Way or Another», uansett hvor godt Alice Keedwell gjør det.

Vitsene bærer preg av 70- og 80-tallet og hører hjemme i den britiske «Carry On»-sjangeren. Det er for så vidt greit nok, men for nesten førti år siden gjorde «Spitting Image» lignende materiale med langt skarpere satirisk brodd. Dette showet er omtrent like subtilt som en dritings bargjest som klatrer på Grandma-statuen i Ipswich sentrum en lørdagskveld. Men New Wolsey kjenner sitt publikum. Forestillingen vil nok si fint lite til de under førti, og det hjelper betraktelig om du bor i Ipswich, da vitsene er svært lokale (enda et kjent grep fra pantomime-verdenen). Det er også en fordel å kjenne til Giles' verk, som i sin tid var preget av skarp satire over verdensbegivenheter sett gjennom én enkelt familie. Publikummet som traff denne målgruppen hadde en festkveld, og det er ingen tvil om at dette er en forestilling som går hjem hos sine trofaste fans.

Spilles til 18. mai

BESTILL BILLETTER TIL GRANDMA SAVES THE DAY