ANMELDELSE: Ruby Wax - Sane New World ✭✭✭

Ruby Wax i Sane New World. Foto: Tristram Kenton Sane New World

St James Theatre

4. mars 2015

3 stjerner

Ruby Wax er en skatt på begge sider av Atlanterhavet. Det var derfor knyttet store forventninger til hennes splitter nye enkvinnesshow, Sane New World, som spiller en begrenset periode på St. James Theatre. Men det manglet en gnist i kveld. Ruby var like levende som alltid, med sin kjappe replikk og ærlige meninger om egne nevroser, men dessverre føltes forestillingen mindre som et narrativt show og mer som en forelesning i nevrovitenskap – riktignok med vitser.

Selve innholdet i showet varer i cirka en time og grenser nesten til det bekjennende. Det er et øyeblikk der Ruby kunngjør for publikum at hun har tatt en mastergrad i nevrovitenskap ved Oxford – og hun venter selvfølgelig på sin velfortjente applaus – men til syvende og sist er dette det eneste konkrete glimtet vi får fra hennes livshistorie. Dette er et show for alle, hevder hun, men ved å utelate sine egne personlige erfaringer har hun nesten generalisert seg selv ut av stykket. Problemet er bare at hun er den eneste på scenen.

Så snart hun nevner sin ferske utdannelse, lengter man umiddelbart etter den store fortellingen: Hvordan var det egentlig for selveste Ruby Wax å studere nevrovitenskap ved Oxford? Det i seg selv ville vært like fascinerende å høre om som da hun besøkte Imelda Marcos og skosamlingen hennes på 90-tallet. I stedet får vi en kortfattet vitenskapelig forklaring på mindfulness, som hun kom over under studiene. Vi får servert konklusjonene, ikke reisen dit. Det er utrolig mye hjerne her, men selv om hun snakker mye om følelser, er det lite hjerte å spore.

Andre akt bød på enda mindre av Ruby selv, da den besto av en spørretime med et publikum som ikke helt visste hva de skulle spørre om. I stedet ble det en av disse seansene preget av selvskryt og "self-love" som det borgerlige teaterpublikummet i London tilsynelatende aldri får nok av. Vanligvis er ikke slike spørrerunder en fast del av selve forestillingen, men heller et tillegg etterpå. Ruby forklarer at hun la inn disse rundene da hun utviklet showet for bruk i det medisinske feltet, og i den konteksten gir det mening. Det gjør det derimot ikke her.

De beste enkvinnesshowene, i tradisjonen etter storheter som Julia Sweeney og hennes kjente Letting Go of God, har svært tydelige intellektuelle argumenter, akkurat som Sane New World. Men Julia guider oss gjennom sin reise fra troende katolikk til ateist. Det som virkelig tenner gnisten i det showet, er råheten i å dele intime øyeblikk som ryster grunnvollen, samtidig som man fører et intellektuelt resonnement. Ruby, på sin side, virker å ha nådd slutten på sin intellektuelle reise, eller i det minste en rasteplass, og har bestemt seg for å gi oss kun tørre fakta. Det føles dessverre som en tapt mulighet.

Anmeldt av James Garden

Sane New World spiller fram til 14. mars på St James Theatre