ANMELDELSE: Showstopper! The Improvised Musical, Apollo Theatre ✭✭✭✭✭

Dylan Emery, Justin Brett, Ruth Bratt, Andrew Pugsley, Lucy Trodd, Adam Meggido og Philip Pellew i Showstopper. Foto: Geraint Lewis. Showstopper! The Improvised Musical.

Apollo Theatre

30. september 2015

5 stjerner

Kjøp billetter til Showstopper!

Et uvanlig problem for en teaterkritiker: hvordan anmelder man en forestilling som ikke er skapt ennå, enn si fremført? En musikal uten manuskript, noter, tema eller stjerner? Likevel er det nettopp dette som er det unike utgangspunktet for Showstopper! The Musical, som i går kveld startet sin første ordentlige sesong i West End på Apollo Theatre (etter å ha gjestet scenen tidligere).

Vel, som Rodgers og Hammerstein råder: «Climb Every Mountain». Så her er mitt forsøk.

Grunntanken bak Showstopper! er både velsignet enkel og djevelsk vanskelig. En håndfull utøvere, et sett med fargerike og tilpasningsdyktige kostymer, noen enkle IKEA-aktige kulisser, en trio med skarpe musikere klare med utallige riffer og vamp-partier, en tavle, og en vittig, sjarmerende vert: dette er grunnoppskriften. Den unike smaken tilføres av det uforutsigbare publikummet.

Verten lokker frem forslag fra salen: Hva slags musikal vil dere se og høre? Hvilken type musikk? Hva slags åpningsnummer? Hvilke temaer skal utforskes? Noen spesielle vendepunkter i handlingen? Avhengig av publikums vilje til å være ville og sprø, kan resultatet bli pustestoppende: En kinesisk fabel fra 1800-tallet om tvangsekteskap, sommerfugler og «spotted dick»-pudding, med musikk i stil med Gershwin og Lloyd Webber, en form som kunne passet Mozart, et poeng om pingvinskit og et åpningsnummer inspirert av Hair. Den slags ting. Når forslagene er inne, setter ensemblet i gang med å skape og fremføre musikalen umiddelbart. Der og da. Uten prøver, uten manus, uten sikkerhetsnett. Bare kjør!

Går du fast i teateret, har du sikkert opplevd det sjeldne, forferdelige, men akk så herlige øyeblikket når en skuespiller får jernteppe, en rekvisitt svikter, en dør ikke åpner seg eller en kjole revner. Du vil kjenne igjen det særegne øyeblikket av blandet gru og fascinasjon som flimrer over ansiktene til skuespillerne mens noen kjemper for å fortsette og andre forsøker – som regel forgjeves – å kvele latteren. Showstopper! lever på slike øyeblikk; på sett og vis er det nettopp adrenalinet fra usikkerheten rundt valgene medspillerne tar, som gir næring til komikken og kreativiteten.

Siden det var premierekveld, ble verten tvunget til å irettesette publikum og avvise forslag til temaer som kunne føre til at de «forsvant opp i sin egen ræv». Likevel ble kveldens valgte tema Daily Mail og en fortelling om undertrykt, besvart og hevnet kjærlighet blant de som hamrer ut avisens agenda. Høres det tørt ut som ørkensand?

Philip Pellow, Andrew Pugsley, Justin Brett, Ruth Bratt, Lucy Trodd og Adam Meggido i Showstopper. Foto: Geraint Lewis

Det var hylende morsomt.

Forfriskende, spennende, gapskrattende morsomt, rått, satirisk og preget av slepen oppfinnerglede. Det finnes ikke maken i West End. Den kan ta hvilken som helst retning, gjøre hva som helst, si eller synge hva som helst – og den storkoser seg med det.

Det legges ned en enorm mengde talent i hver Showstopper!-forestilling. Casten varierer fra kveld til kveld, men teamet består av Ruth Bratt, Justin Brett, Dylan Emery, Pippa Evans, Susan Harrison, Sean McCann, Adam Meggido, Philip Pellew, Andrew Pugsley, Oliver Senton, Lucy Trodd og Sarah-Louise Young. Her finnes ikke et feilskjær eller en svak prestasjon. Som ensemble kjenner de hverandre og hverandres sannsynlige valg så godt, og er så avslappede med å dikte opp materiale på stående fot, at den kollektive improvisasjonen oppnår en profesjonalitet som ærlig talt er forbløffende.

Det finnes ferdigskrevne musikaler i West End som ikke er i nærheten av det kunstneriske nivået, spenningen og den rene briljansen i Showstopper!

Dylan Emery er utmerket som den selvsikre, men syrlige verten – praten hans med publikum er fabelaktig, spesielt når andre akt starter og han håndterer tweetene som engasjerte publikummere har sendt inn med forslag til fortsettelsen. Han sørger også for at moderskipet ikke går på grunn, ved at han kan gripe inn og stoppe handlingen hver gang han føler at skuespillerne trenger en pause, eller når et stopp kan la en ny tanke eller idé bli sømløst kastet inn i miksen. Han er klok i sine avbrytelser, og hver gang han gjør det, skrus nivået opp et hakk.

Dylan Emery i Showstopper. Foto: Geraint Lewis.

Det var spesielt imponerende innsats fra Ruth Bratt (en herlig grusom redaktør, typen som kunne født Darth Vader mens hun nippet til en martini og ga en journalist sparken), Pippa Evans (en praktikant med maktbegjær og manglende evne til monogami), Sarah-Louise Young (en gåtefull åttiårig tedame), Andrew Pugsley (brilleslange og nerd som lengter etter jenta) og Justin Brett (musikernerd som lengter etter jenta) samt Adam Meggido (altmuligmann/limet i gruppen, samt en hysterisk birolle som homofil mann som er åpen om hvorfor kjærligheten skar seg). Bare det å tenke på noen av sprellene får meg til å le høyt ved skrivebordet.

Jeg nynner fortsatt på finalen i første akt, «My Time To Change» – så smittende var den spontane låten. Den West Side Story-inspirerte «Snap! Crackle! Pop!» fikk meg til å le til tårene rant, med massevis av etterligninger av Jets/Sharks-bevegelser som ville fått tærne til Jerry Robbins til å krølle seg. Den Mamma Mia-inspirerte «Things Are Gonna Change Round Here» var nok et gledelig øyeblikk, og jeg skulle spesielt ønske jeg kunne hørt den sylskarpe balladen om kjærlighet som Meggido og Brett sang til hverandre om sitt knuste forhold. Musikalsk sett var dette bedre enn man har noen grunn til å forvente – smart, satirisk og feiende flott. Et lite mesterverk av et improvisert partitur.

Musikerne er oppsiktsvekkende stødige. Ingen ser noen gang bekymret ut for hvor takten går, eller for kommende tempo- eller toneartskifter. Det finnes uten tvil innøvde tegn som gjør slikt lettere, men uansett hvordan man ser på det, har disse musikerne den tøffeste jobben i en orkestergrav i West End (eller på en scene), og de leverer gang på gang. Melodiene de hamrer ut er fulle av interne vitser basert på stilartene de blir bedt om å parodiere. Ren pur glede.

Ingen andre publikummere vil noensinne se den forestillingen jeg så, akkurat som jeg ikke vil se det morgendagens publikum får oppleve. På denne måten er Showstopper! helt unik. Og en fenomenal prestasjon.

Gå og se den – og se den igjen. Det er uimotståelig moro skapt av utrolig dyktige og fantasifulle hoder. Den minner deg på hvor genuint spennende og engasjerende musikaler kan være.

Helt umistelig!

Showstopper! The Improvised Musical – Bestill billetter nå