ANMELDELSE: Sunny Afternoon, Harold Pinter Theatre ✭✭✭✭

Tom Whitelock, Danny Horn, Damien Walsh og Oliver Hoare i Sunny Afternoon. Foto: Kevin Cummins Sunny Afternoon

Harold Pinter Theatre

20. oktober

4 stjerner

Bestill billetter Etter å ha gjort rent bord under Olivier-utdelingen, er det ingen overraskelse at Sunny Afternoon har feiret sitt første år på scenen.

Historien om The Kinks' storhetstid, fall og comeback har vært en publikumsfavoritt siden premieren. Men er forestillingen fortsatt verdt et besøk etter at de originale skuespillerne har takket for seg? Svaret er et rungende ja; de nye kreftene oser av energi og viderefører den anarkistiske ånden fra den opprinnelige oppsetningen.

Handlingen er strengt biografisk, men langt mer interessant enn de fleste lignende musikaler. The Kinks var sannelig ingen fremmed for dramatikk; de hadde ikke bare tidenes søskenkrangel, men var også det første britiske bandet som fikk «æren» av å bli kastet ut av USA.

Selv om selve historien ikke er av det dypeste slaget, er det flere emosjonelle øyeblikk, særlig mot slutten når det virkelig begynner å rase sammen for frontfigur Ray Davies. Det ligger også et skarpt politisk undertone her, når deres konservative managere må innse at stjerner som The Kinks er i ferd med å bli det nye aristokratiet.

Stykket gjør en solid jobb med å sette tidsånden og refererer flittig til andre samtidige band, selv om enkelte vitser blir i overkant interne (av typen «det finnes et band som heter The Who, de har dere neppe hørt om»). Manuset er på sitt beste når spenningen får bygge seg opp; den turbulente avslutningen på første akt er gripende og matcher intensiteten i den suggererende rock’n’rollen på scenen.

Når det gjelder musikken, er den uten tvil forestillingens sterkeste kort – ikke overraskende med en så fantastisk låtkatalog. Låtene bygges ofte opp lagvis, gjerne med et enkelt riff som får selskap av stadig flere elementer i en improvisert stil, frem til et euforisk klimaks. Det er et genialt grep som viser det enkle geniet bak gåsehudfremkallende låter som Sunny Afternoon og You Really Got Me.

Det handler imidlertid ikke bare om tung gitarrock; her finnes også skjørere og mer subtile sanger. En acappella-versjon av Days bød på nydelige harmonier, det samme gjorde Too Much On My Mind, en rørerende duett mellom Ray og kona Rasa. Alt ble støttet opp av et strålende liveband og formidable musikalske prestasjoner fra skuespillerne.

Danny Horn som Ray Davies. Foto: Kevin Cummins

Jeg var først usikker på Danny Horn i rollen som Ray; han har ikke den samme naturlige showman-utstrålingen som Olivier-vinner John Dagleish. Men stemmen og fakterne fanger Davies på en langt mer effektiv måte, og han gjør de mer lavmælte sangene til sine egne.

Oliver Hoare er elektrisk som den grensesprengende og spenningssøkende Dave Davies – det må være en av de morsomste (om enn mest utmattende) rollene i West End akkurat nå. Damien Walsh fortjener også ros for sin innsats som Mick Avory; han stjeler showet med en imponerende og tilsynelatende uendelig trommesolo.

Megan Leigh Mason var en overbevisende Rasa i sin West End-debut, der hun raskt forvandles fra naiv fan til preget mor. Charlie Tighe og Gabriel Vick var også herlig pompøse som bandets hjelpeløse, men uforklarlig rike managere.

Et irritasjonsmoment gjennom første akt var lydmiksen, der de tunge gitarene druknet store deler av teksten. Dette virket å være løst etter pausen, men det var også et problem under den opprinnelige spilleperioden – det er synd når det går på bekostning av de gode vokalprestasjonene. Miriam Beuthers kostymer fanger tidsepoken perfekt med neonfarger, slengbukser og sylskarpe dresser.

The Kinks-frontfigur Ray Davies var selv på plass sammen med mange kjente fjes på Harold Pinter Theatre for å feire ettårsdagen til sitt eget verk. Basert på denne forestillingen, kommer den til å bli værende på plakaten i lang tid fremover. BESTILL BILLETTER TIL SUNNY AFTERNOON PÅ HAROLD PINTER THEATRE HER