ANMELDELSE: Superhero, Southwark Playhouse ✭✭✭✭✭

Michael Rouse i Superhero. Foto: Alex Brenner Superhero Southwark Playhouse 30. juni 2017

5 stjerner

Bestill nå Stephen Sondheim liker – meget beskjedent – å fortelle historien om hvordan han aldri ville forsøkt seg på en enmannsmusikal, fordi formen rett og slett er «for vanskelig» å få til å fungere. Og man kan forstå poenget hans. Det er krevende å skape, for ikke å si opprettholde, en følelse av dramatikk når alt må springe ut fra én enslig stemme og ett synspunkt. Likevel har vi i det siste sett en rekke oppfinnsomme solostykker – «Tonight With Donny Stixx» og «This Is Not Culturally Significant» er gode eksempler – som på snedig vis løser de teatrale utfordringene ved å befolke en scene med kun én utøver tilgjengelig. Det var sannsynligvis bare et tidsspørsmål før noen kom på tanken om å gi et slikt konsept en musikalsk ramme. Og – se der! – her på Newington Causeway har nettopp noe slikt dukket opp. Offisielt står Michael Conley for manus, Joseph Finlay for musikken og Richy Hughes for tekstene: i praksis jobber de tre så tett og sammenvevd at det er stor grad av overlapping mellom de tre disiplinene. Under den stødige regien til Adam Lenson (assistert av Grace Taylor), scenografi av Georgia de Grey, lys av Sam Waddington og lyd av Andy Hinton, har de skapt det som kanskje er den beste løsningen på den «uløselige» enmannsmusikal-nøtten vi har sett til nå – i en 90-minutters, uavbrutt og nervepirrende forestilling. Litt spøkefullt kan man nesten foreslå at de holder et mesterkurs for Steve… bare for å vise ham hvordan det skal gjøres.

Michael Rouse i Superhero. Foto: Alex Brenner

Så, hvor kommer denne forbløffende oppdagelsen fra? Vel, for et par år siden vant Finlay og Hughes «Stiles and Drew New Song Competition» med en av de ytterst få låtene fra stykket de faktisk hadde skrevet på det tidspunktet: «Don’t Look Down». Den gangen traff fortellingen om en nyskilt pappa i konflikt med barnevernet, som klatrer opp Big Ben utkledd som en Marvel-superhelt i protest mot rettsvesenets behandling av fedre som nektes kontakt med barna sine, en nerve hos publikum. Prisen ble en spore til videre arbeid, og – to og et halvt år senere – etter en god porsjon utprøvinger og workshops, samt den uvurderlige inkluderingen av Conley («The Sorrows of Satan», osv.) i teamet, får nå verden se resultatet.

Jeg skal ikke røpe noe av handlingen, for den er så herlig genial, og jeg vil ikke frarøve deg et eneste øyeblikks glede i å oppdage hvor storslått utspekulert og snedig de manipulerer hendelser, tid og sted etter hvert som historien utfolder seg. Det holder å si at Lensons triumferende regi av et djevelsk komplisert nett av tråder, punktert nesten til perfeksjon av Waddingtons rundt 300 lysskift, er et mirakel av scenekunst og en velfortjent belønning for de årene med håndverk de har lagt ned.

Michael Rouse i Superhero. Foto: Alex Brenner

Hele ansvaret for å formidle denne historien hviler på skuldrene til timens superhelt, Colin Bradley – en døyv og kjedelig skikkelse, en slags grå «Lawrence» fra «Abigail’s Party», og på mange måter en lite tiltrekkende karakter. Snedig nok er disse negative egenskapene sydd inn i personligheten hans for å skape den «konflikten» ethvert godt drama trenger. Spilt med knivskarp presisjon og sekundtiming av Michael Rouse, legger han ut på en helvetes reise. Rouse må mestre alle plotets krav, enten det er dyptgående dramatisk spill eller energiske shownumre. Uten å forlate scenen må han skifte ut og inn av ulike kostymedeler (også av de Grey), flytte møbler som et helt scenearbeiderteam, og portrettere en rekke andre karakterer i historien. (Hvis noen leter etter en rimelig turnéforestilling, tror jeg dette er svaret!) Han har en skuespillers snarere enn en sanger stemme, og dansingen er noe ordinær, men det gir bare større tyngde til øyeblikkene der han flyr over scenen i inspirerte krumspring. Prestasjonen hans er full av overraskelser, ikke minst i hans briljante forvandling av rekvisitter i en tilsynelatende kvasinaturalistisk scenografi.

Det avgjørende er at den upåklagelige strukturen i Conleys manus – og den presise klarheten teamet formidler det med – er kveldens største glede. Det er et episk sus over denne historien, og den blir gitt all den verdighet scenen kan tilby. Aristoteles ville vært fornøyd. Den fyldige, rytmisk drivende og melodisk tiltalende musikken blir stødig ivaretatt av kapellmester Joe Bunker (tangenter), Molly Lopresti (perkusjon… og bare vent til du hører bredden i arrangementene) og Stephen Street på bass. Finlays partitur favner en levende palett av stiler, alle klokt valgt og presentert med finjustert fingerspissfølelse. Selv om det tidvis kan føles forutsigbart å skildre en så «gjennomsnittlig» karakter som denne helten, er det utvilsomt tilsiktet, og Finlay mestrer de ulike kravene til arioso og faste numre med overbevisende autoritet.

Herr Sondheim, jeg tror du kommer til å elske dette. Å, og jeg tror de leter etter et forlag også.

Spilles til 22. juli 2017

BESTILL BILLETTER TIL SUPERHERO