ANMELDELSE: The Chronicle of Atom and Luna, Mercury Theatre ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder The Chronicle of Atom and Luna på Mercury Theatre Colchester.

Foto: Luke Witcomb The Chronicle of Atom and Luna.

Mercury Theatre, Colchester.

19. november 2022

4 stjerner

Mercury Theatre nettside

Dypt inne i skogen bor de elleve år gamle tvillingene Atom (Farrell Cox) og Luna (Becca Bindang) i et glasspalass. De blir overvåket av en altseende glasskule, en slags eventyrversjon av «Big Brother», og lever under et sett med undertrykkende regler satt av deres hardhjertede mor. Når hun forsvinner og overlater søsknene til seg selv, driver sult og nysgjerrighet dem først i armene på den merkelige, barnlige Iffley Sney (Alex Scott Fairley), og deretter ut på en dristig reise inn i den forbudte skogens dyp for å søke hjelp hos Old Mother Redbeard (Fran Burgoyne). Det første som møter blikket er Bek Palmers vakre scenografi, en skogkledd kulisse som kurver seg og stiger oppover. Den inviterer publikum inn i et rom fylt med eventyrlyst, og skuespillerne mestrer fortellerkunsten til det fulle.

Foto: Luke Witcomb

I rollene som tvillingene klarer Cox og Bindang raskt å engasjere de unge i publikum, og det er en nerve i fortellingen deres. Søskenrivaliseringen er godt portrettert (kanskje kunne det ha vært enda litt mer av den), og Murray Lachlan Youngs manus finner den perfekte balansen mellom undring og fare. Alex Scott Fairley er en fryd som Iffley Sney, og Fran Burgoyne spiller Old Mother Redbeard nydelig – med sin milde stemme fyller hun rommet med en moderlig og mystisk atmosfære. Tvillingene må forene to halvdeler av et eikenøtt for å helbrede skogen (og verden), og det miljøvennlige budskapet er tydelig uten å være belærende.

Manuset er vakkert og poetisk med en klassisk «quest»-struktur, men det er i lengste laget. Likevel må det sies at barna i salen forble engasjerte gjennom hele stykket. Regien blir tidvis noe statisk når karakterene stirrer rett frem mens de beskriver hendelser; stykket føles langt mer levende når barna er i bevegelse. Budskapet er uansett både viktig og klart: vi må begynne å lytte til naturen og handle raskt. En av forestillingens store styrker er dukketeateret – spesielt haren og ulven, som er sjarmerende og akkurat passe urovekkende.