ANMELDELSE: The Time Traveller's Wife, Apollo Theatre ✭✭✭✭

Vår egen theatreCat Libby Purves anmelder den nye musikalen The Time Traveller's Wife på Apollo Theatre i London.

Foto: Johan Persson The Time Traveller's Wife

Apollo Theatre

4 Stjerner

Bestill billetter VITENSKAPELIG FANTASY OG EKTE FØLELSER

Jeg pleier vanligvis ikke å fråtse i premiererekorder, men jeg må nevne at i den store bryllupsscenen kastet Joanna Woodward brudebuketten tradisjonelt bakover – rett i fanget på den noe overraskede, og enslige, lederen for Critics' Circle Drama Section, som satt ved siden av meg på rad L. Full treff! Men sannheten er at denne splitter nye musikalversjonen av Audrey Niffeneggers romantiske sci-fi-bestselger ikke trenger å fri til noen. Til tross for skepsisen fra denne gamle grettenheten, som ofte mistenker musikaler basert på kjente filmer og HBO-serier, er forestillingen triumferende sjarmerende og følelsesmessig fascinerende. Den er også svært lettfordøyelig for øret (musikken av Joss Stone og Dave Stewart er pop-rock med ekte hjerte).

Foto: Johan Persson

Når det gjelder handlingen, kjenner du den kanskje fra før, men hvis ikke: Henry lider av en unik genetisk tilstand som gjør at han plutselig og ubeleilig forsvinner og reiser i tid, frem og tilbake. Han møter de viktigste kvinnene i sitt liv – mor, kone, datter – på ulike stadier av deres eksistens. Det finnes logiske brister som ville fått fysikere til å grøsse, og det faktum at han alltid dukker opp naken har både komisk og litt småekkelt potensial, men det åpner for et bredt, utforskende emosjonelt mønster. Her er det tidsriktige temaer: barndomsdrømmer og traumer, misforståelser og modning gjennom oppveksten, og den romantiske kvinnelige tendensen til å tro at man leter etter «Den ene» – den perfekte mannen du drømte om som barn, den fremmede du føler du alltid har kjent.

Foto: Johan Persson

Dermed møter den lille jenta Clare Henry mer enn én gang, rundt ti år gammel ute på en eng (du skjønner hva jeg mener med at nakenheten kan virke tvilsom, selv om han finner et teppe å tulle seg inn i). Senere blir tenåringen Clare forsvart av ham når en annen gutt angriper henne. Enda senere møtes de på et bibliotek, hvor hun er eldre enn ham, og hun kan informere den forvirrede unge mannen om at de er gift «i fremtiden». Det er en åpning man skulle tro var nok til å få enhver mann til å dematerialisere seg i håp om et besøksforbud. Deretter ser vi dem i samme alder og lykkelig gifte, men med hans tilstand i full sving: Noe som et øyeblikk får en til å lure på om det hele er et utspekulert forsvar for at kvinner må forstå at det finnes tider hvor en ektemann bare forsvinner uten varsel eller forklaring, for så å vende tilbake med behov for klær.

Foto: Johan Persson

Handlingen er sær, men dyktig fortalt, selv for de som ikke har lest boken eller sett filmen: Lauren Gundersons manus sørger for klarhet, det samme gjør regissør Bill Buckhurst. Anna Fleischles roterende scenografi, der vegger blir til skjermer, muliggjør noen svært elegante illusjoner når David Hunters Henry skal forsvinne. Åpningen av andre akt er for øvrig en skikkelig snakkis, med flyvende dukker og et fantastisk lys- og projeksjonsdesign av Andrzej Goulding.

Mye av showets sjarm hviler på Woodward, som er en tiltalende skikkelse med et åpent ansikt og intelligent utstråling – og hun synger som en lerk. Siden produksjonen har gjort det til litt av et feministisk prosjekt å bygge forestillingen mer rundt henne – en kunstner som lager nydelige papirskulpturer – enn bare rundt den kronologisk utfordrede Henrys eventyr, hjelper hennes personlige utstråling stort.

Foto: Johan Persson

Det samme gjør musikken, med en oppriktig pop-ballade-aktig følelsesmessig åpenhet som er vanskelig å mislike, selv om det bare er av og til at et nummer blir virkelig minneverdig. Basspartiene er de sterkeste, med noen nydelige øyeblikk fra birollen Gomez (Tim Mahendron) og et helt formidabelt nummer mellom Henry og hans sørgende far (Ross Dawes). Det får hårene til å reise seg i nakken når faren, misunnelig på sønnens reiser til fortiden for å høre sin for lengst døde mor synge igjen, roper ut «Jeg ser henne». Men hele veien legger man merke til tekster som kan få et eget liv: Når Clare blir lei av sin stadig fraværende mann, har hun gode pop-linjer som «Treat me like a lover should / If you could change I know you would..», mens han svarer vemodig og ekteskapelig «I can’t always be where I wanna be». Det går altså en interessant emosjonell rød tråd gjennom hele stykket. Og til slutt – noe som er sjeldent i en rom-com – anerkjenner den med stor modenhet ikke bare dødelighet, men også ekstrem alderdom. Det er et overraskende voksent show som vil bli tatt godt imot av alle aldersgrupper.