ANMELDELSE: The Wedding Singer, Troubadour Theatre, Wembley Park ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Kevin Clifton i  The Wedding Singer, som nå spilles på Troubadour Theatre i Wembley Park

Kevin Clifton og Rhiannon Chesterman. Foto: The Other Richard

The Wedding Singer Troubadour Theatre, Wembley Park,

4. februar 2020

4 stjerner

Bestill billetter

Som en underkategori av rom-com-sjangeren, er historien om den 'mislykkede bryllupsmusikeren' et velkjent spor.  Hovedpersonen er en som spiller en sentral, forutsigbar og vanligvis vellykket rolle i å hjelpe andre mot ekteskapelig lykke; men når deres egen emosjonelle lykke står på spill, går det gjerne skeis. De må revurdere sitt syn på livet, gjenoppbygge relasjoner og få livet på rett kjøl for å oppnå sin egen 'ekteskapelige perfeksjon'.  Enkelt og greit.  I musikalfeltet kan røttene spores tilbake – i det minste – til epokeskapende 'Hello, Dolly!' fra 1964, en forestilling som begeistrer med et fabelaktig partitur og et briljant manus av selveste Thornton Wilder.  Men selv om formelen har utvilsom folkelig appell, skaper gjenkjenneligheten en utfordring: Hvordan skaper man en frisk og original vinkling?  

Kevin Clifton i The Wedding Singer. Foto: The Other Richard

I dette tilfellet ser den vinnende vrien ut til å komme fra skaperne Adam Sandler og Tim Herlihy. De utviklet en kjærlighet for stand-up og dagsaktuell satire (den mest flyktige av kunstformer) med røtter i det amerikanske suksessprogrammet 'Saturday Night Live', før de omsatte det hele til den populære 90-tallsfilmen med samme navn.  Herlihy ble med videre som manusforfatter for musikalversjonen et tiår senere, og tok med egne originale sanger pluss mange nyskrevne av komponist Matthew Sklar og tekstforfatter Chad Beguelin.  Mye av magien i dette stykket ligger i den respektløse, nesten barnslige SNL-humoren som gjennomsyrer karakterenes tanker og replikker.  Men i likhet med parodiene som preger slike programmer, etterlater vitsene her – selv om de ofte er hylende morsomme – sjelden dype spor. De forsvinner like raskt som de dukker opp, og er dessverre ikke alltid et like stødig fundament for minneverdig teater.  

Sandra Dickinson. Foto: The Other Richard

Dette er synd, for jeg koste meg stort med denne forestillingen.  Likevel er ikke en samling løse 'vitser' en erstatning for karakterutvikling eller et troverdig plott.  Dermed må stykket stå eller falle på sine vaudeville-kvaliteter.  Vel, både ja og nei.  Forfatterne nøyer seg ikke bare med å gi oss mye å le av; de vil også at vi skal bry oss om karakterene og deres skjebne.  For å bringe oss tettere på dem, ligger redningen i emosjonelle ballader – og dem er det mange av – servert som en motvekt til historiens helsprø påfunn.  

Kevin Clifton og Rhiannon Chesterman. Foto: The Other Richard

For å få alt dette til å henge sammen, bruker regissør og koreograf Nick Winston alt han har av triks: Han er en smidig og effektiv regissør, og en briljant arrangør av store dansenumre levert i beste varietéstil rett mot publikum.  Sangene – nesten to dusin i tallet – er stort sett pastisjer eller parodier på åttitallshits. Når ensemblet trår til, får vi en herlig 'flat' popvideo-aktig fremførelse. Winston er på sitt aller beste i disse ensemblenumrene, som er spekket med uventede og iøynefallende detaljer.  Det 18 mann sterke ensemblet koser seg åpenbart, og spesielt Erin Bell fremstår som et av forestillingens store høydepunkter her.  

I hovedrollene er Kevin Clifton, som tittelkarakteren Robbie Hart, et kjent og sympatisk ansikt, men han havner tidvis i skyggen av sin partner med krystallklar stemme og briljant komisk timing: Rhiannan Chesterman i rollen som Julia Sullivan.  For henne er denne produksjonen en triumf; hun får i størst grad være 'i karakter' og preges minst av de karikerte finessene som kreves av nesten alle andre.  På den annen side leverer Jonny Fines, som den sorthvitt-skurkaktige Glen Gulia, en gjennomført troverdig karakter og gjør stor suksess. Veien herfra til for eksempel Patrick Bateman i 'American Psycho' virker kort; han har en av scenens beste fysikker, noe han utnytter til det fulle for at vi skal forstå hans – midlertidig – hypnotiske tiltrekningskraft på både Sullivan... og Hart.  

Andrew Carthy (George), Kevin Clifton (Robbie) og Ashley Emerson (Sammy). Foto: The Other Richard

Det er gledelig å oppdage mørkere understrømmer under 80-tallets glitrende fasade – det er et av denne produksjonens store pluss.  La oss også gi tre hurrarop for Sandra Dickinsons gnistrende innsats som den radikale bestemoren Rosie, som er i toppform, akkurat som Tara Verloop som gjør en strålende jobb som bestevenninnen Holly.  Og det er så mye mer: Winston har hjulpet sitt sterke cast med å skape de best mulige versjonene av dette galleriet av sprø typer.  Med Francis O'Connors fleksible scenografi og flotte kostymer, genialt lyssatt av Ben Cracknell, og et band som hamrer ut friske nye orkestreringer av kapellmester George Dyer (under tilsyn av Sarah Travis), forsterket av Ben Harrisons lyddesign, er dette et kvalitetsprodukt som bør stå på planen til alle som søker underholdning den kommende måneden.  

Og hvor går ferden videre etter det korte gjestespillet på denne nye scenen?  Det gjenstår å se.  DLAP Entertainment kan ta med seg produksjonen hvor som helst... overalt hvor bryllupsklokkene kimer og hjerter faller i staver. 

The Wedding Singer spilles på Troubadour Wembley frem til 1. mars 2020.