ANMELDELSE: Unfamiliar At Home, strømming på nett ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Victor Esses og Yorgos Petrou i Unfamiliar At Home, som strømmes på nett frem til 25. november.

Victor Esses og Yorgos Petrou Unfamiliar at Home. Strømmes frem til 25. november

4 stjerner

Se på nett

Teateråret 2020 har vært både frustrerende og tungt, men det har også tvunget frem stor oppfinnsomhet og overraskende verk som når ut til et bredere publikum. Et slikt eksempel er Unfamiliar at Home, skrevet og fremført live på Zoom av Victor Esses og Yorgos Petrou rett fra deres eget hjem. Etter å ha lagt store planer nylig, følger stykket samtalene deres og utviklingen av denne forestillingen (som opprinnelig het Unfamiliar og ble spilt i fjor), samt beslutningen om å få barn. Ved å strømme direkte fra hjemmet deres, får forestillingen en rå følsomhet gjennom de hjemlige detaljene; deres åpenhet og diskusjoner om de store spørsmålene flettes sammen med hverdagens små trivielle hendelser.

Kameraene gir oss innsyn i stuegulvet, oppholdsrommet, kjøkkenet og via en mobiltelefon, mens fokuset skifter mellom de ulike vinklene. Det starter med «husker du da», og vi lærer hvor upålitelig minnet kan være når de skildrer hvordan de møttes og de viktigste milepælene i forholdet deres. Gulvflaten åpner for både nærhet og avstand mens de jobber seg gjennom utfordringer, understøttet av opptak av venner som selv er foreldre. Interessant nok avdekkes både internalisert homofobi og homofobien de møter fra enkelte surrogatbyråer og surrogater underveis. Disse politiske temaene blir dypt personlige mens vi ser Victor og Yorgos tvile på om de gjør det rette.

Det er lite «skuespill» å spore her, da begge mennene rett og selt er seg selv. Den skriftemålsaktige stemningen i deres eget hjem gjør det hele veldig ekte, og de fortjener ros for sin åpenhet. I likhet med Esses’ forrige stykke, Where to Belong, fremføres det med en mildhet. Tidvis lurte jeg på om et snev av raseri ville bryte gjennom den rolige overflaten; på et tidspunkt tuller Yorgos seg inn i mikrofonledninger og teppet – et sjeldent glimt av frustrasjonen de føler og hvordan vi ofte bearbeider følelser i et annet rom for å spare partneren. Stykket holder seg stort sett på ett plan uten brå overganger. Likevel er denne mildheten stykkets styrke, fordi det handler om kjærlighet og familie. Avslutningen, der de snakker nesten direkte til oss, er vakker i sin ærlighet og gir oss en fersk oppdatering på hvor de står i surrogatiprosessen. For hva det er verdt: Jeg tror de kommer til å bli fantastiske foreldre.