ANMELDELSE: Well-Strung, Live At Zedel ✭✭✭✭

Jennifer Christie anmelder strykekvartetten Well-Strung på Crazy Coqs, Live at Zedel, London.

Well-Strung

Crazy Coqs, Live at Zedel

7. oktober 2018

4 stjerner

Well-Strungs nettside Well-Strung er en strykekvartett med en moderne vri; de spiller klassiske verk av blant andre Bach og Mozart samtidig som de fremfører elektrifiserende harmonier av kjente pophits. Kvartetten spiller kun to kvelder i London på kabaretscenen The Crazy Coqs. Helt tilbake i 1981 fikk fenomenet Hooked on Classics purister til å skjelve av indignasjon over det de mente var en tilsmussing av kunstmusikken. Likevel ble mange i det brede lag av folket omvendt til å sette pris på sjangeren. Det var klassiske perler til en discorytme, i tilfelle du gikk glipp av det. Well-Strung tar konseptet et kvantesprang videre. For å låne begrepet fra TV-serien Glee, har denne tradisjonelt sammensatte kvartetten – bestående av 1. og 2. fiolin, bratsj og cello – «mashet opp» det klassiske repertoaret med poplåter, noe som resulterer i et program fullt av geniale vendinger. Prikken over i-en er at de ikke bare synger praktfulle soloer alle sammen, men også leverer nydelige, tette acapella-harmonier. Klassiske purister foretrekker sikkert begrepet fusjon. Musikalsk sett er de beste eksemplene på dette samspillet her blandingen av Copclands Rodeo med en låt av Taylor Swift, samt miksen av Vivaldis Vinteren med Lady Gagas Paparazzi. Det hadde vært interessant å vite tankegangen bak musikkvalgene – var de basert på det rent musikalske, eller var motivet tematisk? På førstefiolin, og ofte som hovedvokalist, finner vi Edmund Bagnell, hvis åpningsvokal i «Be My Baby» var silkemyk. Bagnell sang også en hjemsøkende åpningsdel av Cohens Hallelujah, akkompagnert av Daniel Shevlin på solosello. Chris Marchant (andrefiolin) viste sin allsidighet ved å bytte til akustisk gitar og ta ledelsen i en Ed Sheeran-låt, som var vakkert flettet sammen med Jesu, Joy of Man’s Desiring. Bruken av Bach-melodien på bratsj, spilt av Trevor Wadleigh, var rett og slett inspirert. Arrangementene er så tette at øyeblikkene med acapella-sang skiller seg ut som en velsignelse i all sin enkelhet. Kontrast fikk vi også gjennom et uventet, men velkomment gjestespill fra sopranen Lisa Pullman, hvis rene toner tilførte en ny dimensjon til Moon River.

Å kunne spille i en strykekvartett der alt læres utenat er en bragd i seg selv, men å spille og synge samtidig er ufattelig krevende. Rent ut sagt er ferdighetsnivået imponerende, men kompleksiteten i materialet har sin pris, og det forekom små glipper i intonasjonen både instrumentalt og vokalt. Likevel gjorde disse små feilene lite for å dra ned underholdningsverdien, og øyeblikkene med skjønnhet og glede var mer enn nok som kompensasjon.

Fremfor alt bærer energien i live-fremføringen publikum frem til en storm av applaus og jubel, som krever et fyrrig ekstranummer og gir kvelden en gnistrende avslutning.

Well-Strung har én siste opptreden på Live at Zedel i kveld (8. oktober).

FINN UT MER OM WELL-STRUNG