ANMELDELSE: Wine, Tristan Bates Theatre ✭✭✭

Wine - Tristan Bates Theatre. Foto: Valentino Blas Wine Tristan Bates Theatre

13. januar 2018

3 stjerner

Jeg var heldig nok til å få med meg den nest siste forestillingen av dette lovende nye stykket av Jack West, som både skriver og regisserer de dyktige og morsomme skuespillerne Joshua Glenister og Harriet Clarke. Historien er en enkel, men sjarmerende gjenforening mellom to tidligere elskere som har mye uoppgjort.  Rob Hadden og Callum Hill er produsentene som har brakt dette interessante stykket til scenen gjennom Robs selskap, LAGO Productions.  Nesten hele rollebesetningen og det kreative teamet er tidligere studenter ved LIPA, og de gjør en meget god figur.

Åpningssekvensen var ordløs, men full av talende handling – et glimrende komisk nummer fra Glenister, som avslørte så mye om karakteren sin uten å si et eneste ord.  Clarke fikk aldri helt det samme herredømmet over scenen, og stykkets balanse virket alltid å tippe i hans favør.  Likevel: Hun dukket snart opp, og da begynte det virkelig å gnistre. Begge karakterene er sylskarpe og lynkvikke, og de frydet seg over å poengtere hverandres svakheter.  Replikkvekslingene var blendende og raske, noe som tyder på at West kan ha en lys fremtid som komedieforfatter.  I så fall blir det spennende å se hva han kan utrette med et litt større lerret; man satt nesten og ventet på at flere karakterer skulle dukke opp, ikke minst fordi likhetstrekkene med klassisk «high comedy» i Noel Cowards ånd var nesten for mange til å ignorere.

Selv om det ikke dukket opp flere fysiske personer, meldte det seg andre stemninger.  Vi beveget oss raskt over i en utgreiing om et manglende element i forholdet deres – en tredje karakter av avgjørende betydning trådte frem i samtalen – og stykket beveget seg inn i et landskap som minnet om «Hvem er redd for Virginia Woolf?».  Skyene mørknet.  Det var like før skuespillerne begynte å tygge kulisser.  Dette skapte et markant skifte i retningen til det nå alvorlige og voksne dramaet, et skifte som dialogen ikke alltid klarte å følge helt ut, da den stadig søkte tilbake til de lettere tonene så fort anledningen bød seg.  Det er ennå ikke helt tydelig hvor Wests hjerte ligger, men han er forholdsvis ny i faget og vil naturlig nok trenge tid på å eksperimentere med ulike uttrykk.  Jeg er sikker på at han ønsker å bli tatt på alvor, og det var mye i dette stykket som inviterte oss til nettopp det, men det inntrykket som sitter lengst i hos meg, er den tidligere komiske tonen. Det var der hans sympati virket mest harmonisk fordelt, friest for melodrama og på sitt mest menneskelige.

Jeg forstår det slik at stykket sannsynligvis skal utvides for en ny spilleperiode et annet sted, og West selv er travelt opptatt med nye prosjekter.  Følg med på hva han gjør neste gang.