KOMMER: Cases på The Phoenix Artist Club

Foto: Lisa Hickson Cases

Phoenix Artist Club

Søndag 12. februar 2017

Et nytt verk fra den eksepsjonelt begavede Dominic Powell (som knapt har rundet 20 år) er alltid en grunn til feiring. Det var det rikelig av i kabaretlokalet under Phoenix Theatre for noen helger siden, da han avduket sin nyeste sangsyklus. For å formidle disse musikalske øyeblikkene fra hans nyeste forestilling, fikk vi høre de fantastiske stemmene til Bobbie Little, Christina Matavu, Nicholas McLean, Jordan Shaw og «forteller» Brandon Lee Henry. Bandet besto av Powell selv på keyboard, en eldre Powell på gitar og enda en på cajón. Typisk for Dominic var dette en ryddig, gjennomtenkt og svært virkningsfull presentasjon.

Åpningsnummeret – tittellåten – dyrket et kommersielt «amerikansk» lydbilde som kunne minne om utallige teaterskoleoppsetninger av «Rent». Men det var mer kunstferdig, nesten som «Murder Ballad», med silkemyke harmonier og utsøkte nyanser i akkompagnementet (han skriver selvsagt alle arrangementene sine selv!). Neste nummer, «Airs and Graces», bød på den første av mange kraftsalver fra sterke svarte kvinnestemmer. Deretter bar det ut i en rekke låter – «Charged», «Possession», «Cost of Living» – som drev oss gjennom den litt uklare historien om interne stridigheter rundt de immaterielle rettighetene til en kostymemaker i West End. Handlingen virker faktisk som noe man lett kunne ha hoppet over til fordel for noe mer substansielt, som står i stil med de praktfulle sangene. Lyrisk sett er Powell en kraftfull stemme, og manuset hans burde virkelig holde samme nivå. Per nå mangler historien troverdighet og fremstår som litt virkelighetsfjern og fjollete. Jeg har imidlertid en følelse av at dette kommer til å endre seg.

Foto: Chris Lincoln

Den søte balladen vi nettopp hadde hørt, imponerte med sin elegante og enkle vokallinje, behagelige harmonier og en unik evne til å tale direkte til hjertet. Her viste Dominic også sitt suverene talent som en subtil og lydhør akkompagnatør. Likeledes mestrer han snertne vokalarrangementer med briljante grupperinger (som han for øvrig legger ned utallige timer i); han vet nøyaktig hvordan han skal få det meste ut av kombinasjonene, enten det er i en flott duett for tenor og sopran, eller ved å la mezzosopran-solisten skinne i den vakre historiefortellingen «Waterfalls».

Likevel ble disse musikalske perlene stadig overskygget av det litt tøysete manuset. Man kan bare håpe at han etter litt refleksjon ser hvor gode sangene faktisk er, og at manuset må gjennomgå det samme grundige arbeidet som partituret. En ny rekke med flotte numre fulgte, og kulminerte i den råsterke «You Don’t Know Me» – en direkte emosjonell utladning med et medrivende akkompagnement, som formelig skrek etter en mye bedre historie å fortelle. Til slutt fikk vi en strålende comeback-låt, «Stand», før kvelden ble rundet av med en reprise av åpningslåten.

Dominic Powell har – på svært kort tid – utviklet seg enormt siden jeg sist så ham på Theatre Cafe (med et rent balladeprogram). Jeg er overbevist om at neste gang jeg har æren av å nyte hans fantastiske komposisjoner, vil både jeg og resten av publikum se enda større kunstneriske framskritt. Følg med på denne mannen!

Dette var en konsertfremføring av sanger fra Dominic Powells nye forestilling «Cases», og ble presentert som en «workshop». I tråd med vanlig praksis deler vi ikke ut stjernekast for dette.