KOMMER SNART: Fight Like A Girl, Mountview Academy of Theatre Arts

Julian Eaves har tatt en nærmere titt på Fight Like A Girl – en ny musikal av Nick Stimson og James Atherton, presentert av British Youth Music Theatre ved Mountview Academy Of Theatre Arts.

Fight Like A Girl Cameron Mackintosh Theatre, Mountview Academy of Theatre Arts, 31. august 2019 Som en del av årets program fra British Youth Music Theatre (tidligere YMT), ble et nytt verk presentert som den aller første forestillingen i den flunkende nye salen ved denne tradisjonsrike teaterskolen.  Det var et godt valg.  Verket ble påbegynt for tre år siden, og temaet – tenåringslivets utfordringer i en røff hverdag i storbyen med boksing som bakteppe – passet perfekt inn i miljøet i Peckham, et område som nå følger i samme fotspor som Brixton når det gjelder fornyelse og byutvikling. BYMT har en lang historie med å fremme ny britisk musikkteaterdramatikk.  Sammen med sine venner i National Youth Music Theatre, er de ledende på feltet.  For denne premieren vendte produsent Jon Bromwich seg til de erfarne samarbeidspartnerne Nick Stimson (manus, sangtekster og regi) og James Atherton (komponist og musikalsk ledelse) for å gjenopplive og skrive helt om denne historien om unge mennesker med (som den tidligere tyske forbundskansleren sa om Baader-Meinhoff-gjengen) «for mye hyperaktivitet og for lite forståelse».  Resultatet er en fortelling om tvillinger skilt ved fødsel, begge outsidere i konflikt med sine jevnaldrende og samfunnet rundt seg – en verden preget av uforstående voksne, gruppepress, mobbing og vold.  Det er en dyster fortelling, uten særlig mange lyspunkter. Det alvorspregede preget dominert også Talia Sanzs enkle og sparsommelige scenografi (påfallende passende for dette nye bygget, der atriet faktisk minner om innsiden av en fengselsblokk – tegnet av Carl Turner Architects; selve teatersalen var imidlertid satt opp i en mer human amfiscene-løsning).  Joe Thomas styrte lyset godt og skapte minneverdige og episke effekter som balanserte fint med den intime historien i kjernen av stykket.  Aiden Connors lyddesign var svært god, med førsteklasses forsterkning av det elektroniske partituret i god balanse med de unge stemmene i ensemblet. Selve musikken er dessuten helt herlig.  Den er full av interessante temaer og bygger seg opp i massive partier for å skape et monumentalt landskap av energiske fellesnumre og – Athertons spesialitet – såre, vakre melodier og øyeblikk av hjerteskjærende skjørhet.  Det må være en fryd for de tre dussin unge skuespillerne å fremføre dette.  Tekstene i balladene er velskrevet, selv om noen av fellesnumrene tidvis benyttet seg av litt i overkant mye repetisjon.  Regien var tydelig og direkte, og vi var aldri i tvil om karakterenes motivasjon.  Tenåringer har som kjent en egen evne til å ta seg selv svært høytidelig, noe dette verket spiller bevisst på.  Siden forestillingen kun spilles over en kort periode, er det begrenset tid til å utforske alle nyanser i løpet av to uker med prøver. Noe mer utfordrende er overgangene mellom de mange små historiene som veves ut og inn av Athertons lydverden.  Teaterlegenden Hal Prince sa en gang at musikalteater handler om nettopp slike overganger – fra tale til sang, fra bevegelse til dans og tilbake igjen.  Dette er alltid vanskelig å få helt rett, spesielt når det er mange tråder å holde styr på.  Dette er kanskje særlig merkbart når dramatikeren også er regissør; kanskje et nytt par øyne på akkurat dette aspektet kunne gitt verket en enda strammere struktur. Uansett er dette et verdifullt og emosjonelt tilfredsstillende stykke teater, som tydelig ble satt pris på av både aktører og publikum.  En vel utført jobb. I tråd med vår praksis for verk under utvikling og amatørteater, gis det ikke terningkast for denne forestillingen.

BRITISH YOUTH MUSIC THEATRE NETTSIDE