ANMELDELSE: A Chorus Line, Curve Leicester ✭✭✭✭✭

Gary Stringer anmelder Nikolai Fosters flunkende nye produksjon av A Chorus Line, som nå vises på Curve Leicester.

Ensemblet i A Chorus Line. Foto: Marc Brenner A Chorus Line Curve Leicester

7. desember 2021

5 stjerner

BESTILL BILLETTER

Nikolai Foster setter virkelig glitter på juletiden med sin eksplosive nyproduksjon av den eviggrønne musikalen A Chorus Line. Dette er en «Made at Curve»-produksjon som utgjør selve ryggraden i deres vintersesong.

Ensemblet i A Chorus Line. Foto: Marc Brenner

Etter en historisk pandemi med mørklagte teatre og arbeidsledige skuespillere, føles historien om sytten ambisiøse dansere som kjemper om en plass i koret like dagsaktuell som da den hadde premiere på Broadway i 1975. Skaperen Michael Bennett brukte nyskapende intervjuer med virkelige dansere for å gi veritet til en forestilling som endte med å spille hele 6 137 ganger, vant ni Tony-priser og Pulitzerprisen for drama i 1976.

Bradley Delarosbel som Gregory Gardner og ensemblet i A Chorus Line. Foto: Marc Brenner

Disse bekjennelsene fyller musikalen med både hjertevarme, bunnløs sorg og masse humor. Selv om dette er et stort ensemble, får alle i rollebesetningen sin sjanse i rampelyset; Emily Barnett-Salter leverer herlig attityde som den livstrette Sheila, Redmand Rance viser selvsikkerhet som Mike Costa, og Jamie O’Leary imponerer i sin profesjonelle debut som den naive Mark Anthony. Med et tempo som knapt gir rom for å puste under «Dance: Ten; Looks: Three», tar Chloe Saunders nesten taket til å løfte seg med sin dristige fortelling om reisen fra «den stygge andungen» til en silikonforsterket sensasjon!

Ensemblet i A Chorus Line. Foto: Marc Brenner

De sytten blir gradvis eliminert av regissøren Zach, en machiavellisk skikkelse spilt med autoritet av Adam Cooper. Han krever ikke bare deres blod, svette og tårer, men tvinger også frem deres dypeste hemmeligheter. Kanskje er dette for å avlede oppmerksomheten fra hemmelighetene han deler med den uheldige Diana – en fantastisk Lizzy-Rose Esin-Kelly som viser nøyaktig hvor langt hun er villig til å gå for en jobb. Assistert av Taylor Walker som Larry, leder Zach disse auditionene som om de var skriftemål. Vi får vittige historier om plastisk kirurgi, kjønnssykdommer og mislykkede ballett-timer, men alltid med det faste smilet på plass. I en rystende prestasjon lar Ainsley Hall Ricketts, som Paul, smilet falle i det han forteller om sin vonde oppvekst og misbruk. Dette er et øyeblikk som virkelig gjør inntrykk, og som løfter på teppet for å vise utnyttelsen som kan lure bak kulissene.

Ellen Kanes imponerende koreografi utnytter hver eneste millimeter av Curves enorme scene og Grace Smarts scenografi; bevegelsene sitter perfekt til de jazzy rytmene. I en tid preget av talentshow på TV, der vi som publikum nesten kikker på artistenes nederlag med en viss lyst, gjør bruken av live videoopptak historiene enda mer intime. Vi blir medskyldige i det vi ser, og speilene i scenografien reflekterer et forvrengt bilde av publikum tilbake på oss selv.

Ensemblet i A Chorus Line. Foto: Marc Brenner

Mot slutten, etter at ensemblet har reflektert over berømmelsens flyktige natur og kroppens forfall, blir den folkekjære klassikeren «What I Did For Love» som en hymne til dedikasjon og lidenskap – en hyllest til det knallharde arbeidet som ligger bak glamouren.

Og for en finale! En ekte «singular sensation» der Howard Hudsons utrolige lysdesign blir en karakter i seg selv. Det er nesten blendende når det lyser opp «One» og bekrefter både utøvernes og publikums kjærlighetsforhold til scenen. Etter to svært usikre år for teateret, fordriver denne forestillingen mørket i denne fantastiske tiden av året. En ren triumf.