ANMELDELSE: En midtsommernattsdrøm, Shakespeare's Globe i London ✭✭✭

Matthew Lunn anmelder William Shakespeares En midtsommernattsdrøm som nå spilles på The Globe i London.

Ekow Quartey (Lysander) og Faith Omole (Hermia). Foto: Tristram Kenton En midtsommernattsdrøm

Shakespeare's Globe, London

3. juli 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

En midtsommernattsdrøm er et av Shakespeares mest tilgjengelige stykker, en tidløs farse krydret med en god porsjon magi. Hans suksesskriterium var publikums respons, og det sies ofte at han ville blitt forferdet over at stykkene hans blir gjenstand for dype akademiske studier. Med dette i bakhodet er denne oppsetningen en utvilsom suksess; det er sjelden man ser et publikum kose seg så mye, selv på en premiere (jeg må innrømme at jeg jublet høyt ved minst én anledning).

Det første som slår deg er det psykedeliske fargevalget – en kakofoni av gult, rosa og grønt som sammen med jevnlige musikalske innslag skaper en karnevalsaktig atmosfære. Til å begynne med føltes det som om produksjonen prøvde litt for hardt. Bildet av en åpenbart kidnappet Hippolyta (Victoria Elliott) som blir møtt av en Theseus (Peter Bourke) i rosa diktator-gevanter, etterlot meg noe kjølig. Da de fire elskerne trådte frem i pussige kombinasjoner av svart og hvitt – buksene i motsatt farge av overdelene – fryktet jeg at all subtilitet ville gå tapt. Likevel er disse åpningsscenene blant de tørreste i Shakespeares komiske repertoar. Da «håndverkerne» kom på banen, med Bottom (en imponerende Jocelyn Jee Esien) som uhemmet stjal rampelyset, begynte forestillingen virkelig å finne tonen.

Victoria Elliott som Titania. Foto: Tristram Kenton

Det er herlig og skamløst tøysete; fra Oberon (også spilt av Bourke) som hevder «jeg er usynlig» mens han er utkledd som en slags oppblåst sjødyr, til bruken av en publikummer som «Starveling» (noe som gir en fantastisk uttelling i sluttscenene), pøser produksjonen på med latterkuler. Det føles som et skikkelig sukkerrush, og er et strålende eksempel på verdien av det utilslørte. Likevel gir det rom for ettertanke at det var den lagdelte fremføringen til de fire elskerne som førte til de mest tilfredsstillende komiske dialogene. Nyansene i Hermias (Faith Omole) og Helenas (Amanda Wilkin) kjærlighet og rettferdige harme – formidlet gjennom to strålende prestasjoner – komplimenterte vakkert Lysanders (Ekow Quartey) pompøse kurring og Demetrius’ (Ciaran O’Brien) avsky for sistnevnte. Det hele kulminerte i en herlig gjennomført konfrontasjon etter at Puck har gjort sin magi. Til tross for kraften i det høylytte, viste disse kontrasterende scenene hvor grensene for dette går.

Jocelyn Jee Esien som Bottom. Foto: Tristram Kenton

Selv om helhetsinntrykket av produksjonen er godt, var det enkelte grep som ikke helt traff for min del. At ensemblet rullerte på rollen som Puck – noen ganger med nye ansikter for hver replikk – var interessant, men ga ikke nødvendigvis ny innsikt, og de komiske mulighetene ble ikke fullt utnyttet. Det er også flettet inn en del moderne tekst i manuset, noe som stort sett fungerte bra for håndverkerne (og spesielt Bottom), mens det virket malplassert når det kom fra de elskende. Dette kan være en smakssak – to av mine favorittprestasjoner var Billy Seymours Flute og Victoria Elliotts Titania, som begge leverte klassiske tolkninger av karakterene sine. Likevel var det øyeblikk hvor skjønnheten og humoren i selve manuset ble overskygget av produksjonens visuelle prakt i en nesten uunngåelig grad. På mange måter er Pucks sluttreplikk, som her blir nesten borte i et briljant koreografert shownummer, et bilde på både styrkene og de små svakhetene ved oppsetningen – det er en forrykende forestilling som står støtt på egne ben, men som noen ganger ofrer mening på underholdningens alter.

SHAKESPEARE'S GLOBE NETTSIDE