ANMELDELSE: A Steady Rain, Arcola Theatre ✭✭✭✭

David Schaal og Vincent Regan i A Steady Rain. Foto: Nick Rutter. A Steady Rain Arcola Theatre

17. februar 2016

4 stjerner Bestill billetter

Stykkets debut på Arcola virker treffende med tanke på den pågående debatten om politikorrupsjon i USA.

Gjennom en utforskning av de uklare grensene mellom moral og fristelse, tar stykket – som hadde premiere på East Riding Theatre i Beverley i fjor – for seg konsekvensene etter at to politimenn ved en feil overlater en vietnamesisk gutt til den amerikanske seriemorderen Jeffrey Dahmer.

Historien sentrerer rundt to Chicago-konstabler: Denny (Vincent Regan) er den dominerende alfahannen overfor David Schaals pregede og reflekterende Joey. De to er barndomsvenner som har gått inn i politiet og patruljerer sammen. Stykket veksler sømløst mellom nåtid og fortid, og dette todelte dramaet fungerer godt med individuelle monologer krydret med sanntids handling.

Vincent Regan i A Steady Rain. Foto: Nick Rutter

Regan har selv innrømmet at karakterens moralske kompass er ute av kurs, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Med en hang til vold, intoleranse og en svakhet for fristelser, er han en usmakelig karakter som i utgangspunktet har vanskelig for å vinne publikums sympati – gjerne på grunn av hans stereotypiske syn på menneskene han møter i tjenesten.

Det er til og med vanskelig å forstå hvorfor Joey er en fast gjest ved middagsbordet deres, inntil vi innser at deres uoppløselige bånd delvis skyldes at Denny «reddet» Joey fra en nedadgående spiral av alkoholisme. Det tar litt tid før historien virkelig skyter fart, men det er deres runder i et belastet nabolag som fører til det skjebnesvangre møtet med irreversible konsekvenser.

David Schaal i A Steady Rain. Foto: Nick Rutter

Ved å unngå den type voldsscener som mange regissører kunne valgt for å provosere publikum, holder stykket seg unna de faktiske grusomhetene til Jeffrey Dahmer, og lar heller publikums fantasi løpe løpsk.

Det er i andre akt vi begynner å få et innblikk i hvilken emosjonell belastning hendelsen har vært, samt frustrasjonen over å bli forbigått ved forfremmelse til etterforsker. Regan imponerer her i sin frustrasjon over sin tålmodige kone Connie, sin hengivenhet til barna Sam og Noel, og han viser til og med uventet godhet mot sin mangeårige elskerinne, den prostituerte Rhonda, som han håper å få inn på sekretærskole. Bruken av videomontasjer er et effektivt grep for å vise ikke bare lykkeligere tider, men en tid de aldri kan vende tilbake til.

Vincent Regan i A Steady Rain. Foto: Nick Rutter Manusforfatter Keith Huff (som også har skrevet for Mad Men) beskrev stykket som «to politimenn, et bord, stoler og to kaffekopper», og Ed Ullyarts scenografi lar publikum bli helt oppslukt i historien. Uten store fakter – bortsett fra bruken av en rød jakke som rekvisitt og en vannkjøler – signaliserer den minimalistiske dekoren og det røykfylte, dunkle rommet politimennenes indre kaos. Arcola er en ideell ramme for dette stykket; med fokus utelukkende på de to hovedrollene føles det intimt, nesten som om vi overværer samtalen i deres egen stue. Og til tross for øyeblikk av dyp desperasjon, finnes det vittige replikker som holder publikum engasjert.

Noen ganger flyter imidlertid hendelsesforløpet litt for raskt til å være helt troverdig, noe som resulterer i enkelte svake scener. Og selv om Schaal briljerer i rollen som «beta-vennen», får vi aldri helt se Joeys faktiske sammenbrudd eller hvordan han egentlig ser på forholdet til barndomsvennen.

Det stykket virkelig lykkes med, er skildringen av den menneskelige prisen politifolk betaler. Vi hører så sjelden perspektivet til de som har skutt sivile, at det er lett å avfeie dem som hjerteløse drapsmenn. Pressen har trukket den samme konklusjonen, og Joey beskriver dystert hvordan de har blitt gjort til syndebukker – ikke bare av media, men av deres egne rekker. Slik sett er det ikke overraskende at stykket beskrives som lagt til «en ikke så fjern fortid» – det kunne vært i fjor, i forrige uke eller i går.

Det jevne regnet forblir et gjennomgående symbol helt til det endelig faller – denne gangen på ordentlig. Denny står dystert under regnet med ryggen til publikum, noe som antyder et rituelt forsøk på å vaske av seg skyldfølelsen.

Likevel reiser det spørsmålet om vi noensinne kan bli moralsk «rene» igjen. Kan Denny og Joey noen gang bli tilgitt for sin feil? Og vil deres jakt på forsoning noen gang bære frukter?

Med fokus på våpenvold etterlater dette deg med dype tanker om både politiets makt og deres vanskelige situasjon lenge etter at teppefall. Solid håndverk.

A Steady Rain spilles på Arcola Theatre frem til 5. mars 2016. Bestill nå. Les vårt intervju med Vincent Regan og David Schaal.