ANMELDELSE: Adam Pascal og Seth Rudetsky, Seth Concerts Online ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Adam Pascal som gjester Seth Rudetsky som en del av The Seth Concert Series Online.

Adam Pascal i The Seth Concert Series: Med Adam Pascal og Seth Rudetsky

Sendt direkte på nett søndag 20. desember, med reprise mandag 21. desember

5 stjerner

Seth Concert Series' nettside

En stemningsfull og nesten nifs tone ble satt for vintermørket med Pascals intense og plagede tolkning av den sjelegranskende prologen fra «Les Misérables» (Schönberg/Boublil).  Han har en stemme som virkelig høres preget ut av livet i et nummer som dette: full av smerten og kvalen fra et kaotisk og farlig liv.  Så passende for vår tid.  Frykter vi ikke alle hva slags svimlende høyder av restriksjoner og nivåinndelinger vi blir opphøyd til neste gang?  Om ikke annet fanger dette nummeret den nakne smerten i menneskelig lidelse.

Og så starter de kvikke replikkene.  Man kan vanligvis stole på at Rudetsky henter inn en ny, munter historieforteller til denne serien; intime snakkeshow med piano, sang og masse saftig – men egentlig ganske uskyldig – sladder.  Dette er også en sjanse for verden til å holde seg oppdatert på det som skjer i «Sethland»: Ved nærmere ettersyn blir det tydelig at denne kapellmesteren elsker å jobbe med folk han allerede kjenner, som igjen viser seg å kjenne mange andre han kjenner, og så videre.  Det er rett og slett som en stor familie!  Helt perfekt for denne sesongen med delvise gjenforeninger og små sammenkomster, for de som forstår hva jeg mener.

Noe av det herligste med dette showet, som har med seg artister med storslåtte sangstemmer, er å høre dem snakke i det vide og brede om hvor fryktelig stemme de har, og hvordan de aldri har gjort noe for å ta vare på den.  Er det ikke utrolig?  Og så kaster de seg ut i, la oss si, tittelåten fra «Hair» (Ragni, Rado, MacDermot), der raseheten i Pascals stemme får en tøff og funky sekstitallsrock-klang.  Bare sånn uten videre.  (Inkludert en strålende sirene-lignende sang i det øverste tenor-registeret.)  Men han er på hjemmebane: en ekte rockemusiker som har forsøkt å nå ut til et uforstående eller totalt fraværende publikum.  Hans historie handler om menneskelig motgang.

Seth Rudetsky

Det er nettopp dette som er så utrolig inspirerende med dette showet: Det handler om mennesker som ofte starter under lite lovende omstendigheter, og hvordan menneskesjelen triumferer over all motgang.  Uansett hvor skremmende det er.  Så, som ved et ekte Broadway-mirakel, snek fristelsen om musikaler seg inn i hans intetvitende verden.  Warner Baxter – kom tilbake, alt er tilgitt!  Så naturlig som at natt følger dag, landet han rollen i Jonathan Larsons eneste fullførte musikal, «Rent», som tragisk nok fikk et altfor kort liv.

Deretter forsvant vi inn i en av disse helt uplanlagte, fullstendig originale tekniske «problemene» som også er et varemerke for dette uvanlige prosjektet.  Dette er faktisk en integrert del av opplevelsen, som alltid klarer å ha et helt spontant og improvisert preg, der Seth behendig kaster noen uventede utfordringer til gjestene sine, eller selv blir vippet av pinnen av en overraskende avsløring!  Det er deilig underholdning som varmer opp den lange vinternatten bedre enn en liter bourbon.

Bedre enn det: Vi fikk «Finale B» fra «Rent», som Adam sang med sitt eget akustiske gitarakkompagnement, noe som ga forestillingen et rustikt og landsbyaktig preg (tenk «Girl From The North Country»).  Dette er musikk som fortsatt kaster en lang skygge foran seg.  Andre musikalkomponister, selv de som kommer fra rockens verden, synes det er et puslespill å komme rundt.  Du kan ikke kopiere den, og du kan ikke late som om den aldri skjedde; men hvor går teatret etter at en slik dør åpner seg... for så å umiddelbart lukke seg igjen?

«Aida» (Elton John/Tim Rice) er del av svaret.  «Elaborate Lives» er en smidig tenorpowerballade for Pascal, spesielt når Seth stemmer i med noen virkelig velmodulerte harmonier: Det lurer en Bowie-aktig skjørhet bak de kraftfulle, skinnende tonene i Adams opptreden, noe som gir en enorm dybde til denne bemerkelsesverdige begivenheten.  Det er her gjestene virkelig briljerer i denne settingen, når de kan fortsette å overraske publikum ved å avdekke stadig nye vendinger i sin karriere.  Dette førte oss fram til et praktfullt par med Kander og Ebb-låter; den ene fra et show han spilte på Broadway, «Cabaret» – en sjelfull og intim tolkning av «Maybe This Time» – før den smeltet sammen med den andre, «I Don't Care Much», en sang skrevet under et veddemål i et middagsselskap. Her hørtes den ut som en vals inn i kynisk resignasjon.

Derfra bar det inn i det vidunderlig emosjonelle landskapet til Tim Rice, Benny Andersson og Björn Ulvaeus med «Pity The Child» fra deres internasjonale suksess «Chess»: Pascal underdriver størrelsen på låten med en pustende teknikk, og gjør sårheten om til en lavmælt skriftestol, før han åpner opp det dramatiske landskapet i en strålende teatralsk avslutning.  Det er ikke uten grunn at denne sangen ble en hit.  I hendene på en virkelig god syngende skuespiller er den praktfull.

All denne verdensvante melankolien ble imidlertid varmet bort med noen minutter fra «Memphis» (en annen favoritt i dette showet, av David Bryan og Joe DiPietro), og 11-nummeret «Memphis Lives In Me».  Det er en fantastisk låt som klinger i hjertet lenge etter at lyden har lagt seg.  Parker McGees «I'd Really Love To See You Tonight» og «I Can't Live, If Living Is Without You» (Pete Ham og Tom Evans, skrevet for Badfinger) utgjorde en rungende finale på denne konserten – nok et par rockelåter som har funnet veien til musikalscenen, akkurat som så mange mennesker også har gjort.

Så... enda et teknisk brudd for Adam.  (Hvis dette var den virkelige verden, ville han fått sjansen til å gå ut og skifte skjorte eller noe.)  Her minnes Adam hvordan han pleide å synge «Glory» i «Rent».  Men før vi kom dit, måtte vi gjennom et annet gitarbasert nummer, «It's Hard» – en låt med alle de vanlige Pete Townsend-detaljene: skarpe tekster og drivende harmoniske progresjoner, krydret med sprø rytmiske effekter.  En perle!

Og så avsluttet vi virkelig med «One Song, Glory» fra den evig aktuelle «Rent».  En praktprestasjon.  En perfekt gave.