ANMELDELSE: An Act Of God, The Vaults London ✭✭✭

Julian Eaves anmelder «An Act Of God» med Zoe Lyons, som nå spiller på The Vaults i London.

Tom Bowen (Gabriel), Zoe Lyons (Gud) og Matt Tedford (Michael) i «An Act Of God». Foto: Geraint Lewis An Act of God The Vaults, London Til 29. november 2019 3 stjerner Bestill billetter Dette er et lystig, fornøyelig og til tider gapskrattene morsomt nummer for Zoe Lyons – en komisk prestasjon av de sjeldne – som får det meste ut av et manus som tråler gjennom Bibelens mest kjente historier.  Forfatteren bak denne parodiske gjenfortellingen av skriften er TV-vittighetsforfatter David Javerbaum, som hadde stor suksess med dette 80-minutter lange showet i det gudfryktige USA. For det britiske markedet har han visstnok pusset det opp for å tilpasse det 'lokale' skikker. Dermed serveres det en god del dagsaktuelle vitser som trekker veksler på det siste fra nyhetsbildet.  Det er lettbeint, det er useriøst, og på den ene siden kan det neppe gjøre stor skade – på den andre siden gir det deg muligheten til å le godt og ofte, noe som utvilsomt er positivt.  Utover det er det vanskelig å se nøyaktig hvorfor stykket er satt opp, men hvis du legger bort andre forventninger, er det ingen grunn til at det ikke skal være underholdende nok. Zoe Lyons som Gud. Foto: Geraint Lewis Lyons, kledd i silkepyjamas, opptrer her som en 'Gud-imitator' som starter med å erklære seg selv som lesbisk, og med mange forståelsesfulle blikk sikrer hun at hun forkynner for de allerede omvendte.  Og det gjør hun til de grader.  Det er lite som er 'mainstream' ved hverken spillestedet eller innholdet; du må ha sansen for det radikale og alternative for å våge deg inn i de fuktige og forfallne hvelvene under Waterloo Station, og for å akseptere de knirkete, slitte setene som ser ut som de er reddet fra en kondemnert kino. Jeg vil også driste meg til å si at man må ha en viss legning for å omfavne denne muntre, men neppe overraskende 'omskrivingen' av Den Hellige Skrift.  Det vinkes til og med til «The Book of Mormon» her; kanskje en liten risiko, da det bare minner deg på at dét showet i det minste har bedre låter. Likevel regisserer Benji Sperring med stødig hånd og holder Lyons i bevegelse, selv om det er forsvinnende lite faktisk 'action' i hele stykket: han spinner en imponerende illusjon som får oss til å tro at dette leder et sted, mens det i realiteten bare er en liste over 10 'nye' bud.  Og det er stort sett det hele.  Altså omtrent 7 minutter per bud, inkludert litt innledende fyll i starten.  Lyons' sjarme er betydelig, og hun klarer nesten å overbevise deg om at det bor mer i showet enn som så.  Nesten. Tom Bowen (Gabriel), Zoe Lyons (Gud) og Matt Tedford (Michael). Foto: Geraint Lewis Vel, teknisk sett er det litt mer.  To statister – erkeenglene Muscles og Camp – har små oppgaver med å servere stikkord til vår Zoe; de er også kledd i hvitt: figur-nær lycra for Tom Bowens atletiske Essex-gutt med godlynt ansikt og skarp sveis; løsere og mer fyldige folder for Matt Tedfords affekterte nordlending (som er den som får 'mingle' med publikum og lese våre blasfemiske tanker).  Utover dette er de dessverre underbrukt. Likevel sørger Clancy Flynns nydelige lyssetting for at man ikke merker dette altfor godt, der hun får Tim Shortalls scenografi til å ta seg ut fra sin beste side – selv om det i bunn og grunn bare er en overdrevent smakløs dobbeltseng av typen man ser i billige møbelbutikker, toppet med en bløtkake-aktig, glitrende sky.  Noen ville kanskje sett på dette som det ypperste innen moderne stil, men jeg tviler på at de vil dukke opp på forestillingene her.  Yvonne Gilbert fyller ut resten av tomrommene med lyddesignet sitt.  Og det var det hele. Alt i alt finnes det verre ting du kan utsettes for i julestria enn å sitte gjennom et show som dette.  Det vil ikke forandre livet ditt, men du kommer ikke til å angre på at du dro.