ANMELDELSE: Balletboyz Them Us, Vaudeville Theatre ✭✭✭

Julian Eaves har anmeldt Balletboyz’ siste forestilling, Them/Us, som nå spilles på Vaudeville Theatre i London.

Balletboyz. Foto: George Piper Ballet Boyz: Them/Us Vaudeville Theatre, London

3. juni 2019

3 stjerner

Bestill billetter nå

Å få se abstrakt dans i West End er en sjelden godbit, selv om porsjonen denne gangen er i minste laget. Seks mannlige dansere står på scenen i knappe 55 minutter totalt, fordelt på to verk med en 20 minutters pause imellom. Begge innledes av lange filmklipp, og for fornøyelsen betaler man mellom £25 og £65 for en plass på parkett eller første balkong (øverste galleri er stengt). De to stykkene er svært ulike.

Det første, «Them», er et kollektivt utviklet verk som utspiller seg på en helt åpen og naken scene. Danserne er kledd i Katherine Watts kostymer – preget av en utpreget «streetwear»-stil – mens de klatrer på, henger over og flytter rundt på en rektangulær stålramme. Det er en interessant øvelse, akkompagnert av behagelig og intellektuell strykemusikk komponert spesielt for anledningen av Charlotte Harding, iblandet støt av popmusikk (som muligens også er hennes). Med så mye energi fra lydbildet føltes det som en lettelse da den massive rekvisitten endelig ble flyttet unna, slik at danserne bare kunne – vel, danse. Og det er de flinke til. Det fikk en til å lure på hvorfor de i det hele tatt dro inn den store metallklumpen. Andrew Ellis' lysdesign var funksjonell, men tatt i betraktning at de nakne bak- og sideveggene var synlige for alle, virket det som han hadde gått for en enkel «prøvesal-look». Og det er nettopp slik stykket ender opp med å føles. (Interessant nok viser alle produksjonsbildene – tatt av George Piper, tror jeg – dette stykket med en nøytral bakgrunn som lar øyet fokusere på menneskekroppene. Kanskje jeg hadde likt stykket bedre om jeg slapp å bli distrahert av gardintrapper og ledninger i bakgrunnen?)

Balletboyz. Foto: George Piper

Etter pausen bedrer ting seg betraktelig. I «Us» møter vi den klare visjonen til en ekstremt dyktig koreograf, Christopher Wheeldon. Han har et mesterlig blikk og en sikker, poetisk sans for grupperinger, linjer, tempo, form og variasjon – alt det man forventer (og betaler for) at koreografi skal levere. Dette hever kveldens kunstneriske nivå betraktelig og setter første halvdel solid i skyggen. Watt har kledd opp guttene i langt stiligere antrekk for dette stykket, og Ellis, Nunn og Trevitt samarbeider om en lyssetting preget av teatralsk glød som skaper spennende dybde og dimensjoner. Og – takk og pris – vi slipper å stirre på de triste bakveggene mer; bruken av enkle scenerigger for å skjule den litt slitne hverdagen bak scenen er et kjærkomment grep. I tillegg er musikken her, som bruker samme strykerbesetning men uten nikkene til rockens verden, skrevet av en komponist med en langt mer inderlig og intens stemme, Keaton Henson. Hans pulserende og bankende toner – arrangert med suveren teknisk eleganse av Ben Foskett – minner mye om Lou Harrison og gjenspeiler en lidenskapelig tonalitet som er mer enn bare vakker. Dette er et stykke ethvert dansekompani ville vært stolte over å ha på repertoaret. Dersom det hadde vært del av en forestilling med tre verk av samme kvalitet, tror jeg det ville vært meget tilfredsstillende.

Balletboyz. Foto: George Piper

Når det gjelder selve danserne, gjør de alle en respektabel innsats. I første halvdel holder deres egne trinn (tilrettelagt av prøveleder Charlotte Pook, samt kompaniets grunnleggere Michael Nunn og William Trevitt) dem trygt innenfor komfortsonen. De utfører alt pent og ordentlig, men det virker aldri som om de tar tanken, hjertet eller sjelen til et nytt sted. Inntrykket av Wheeldons langt mer krevende og dramaturgisk fokuserte språk er noe helt annet. Her ser vi ensemblet bli presset utover det de enkelt får til, og de må jobbe hardt for å legemliggjøre hans ideer. Javel, til tider er ensemblet kanskje ikke så samspilt som det kunne ha vært, og jeg lurer på hvorfor: Har første halvdel lullet dem inn i en falsk trygghet slik at de har mistet noe av den presisjonen Wheeldon forventer? Jeg er usikker. For ordens skyld består hele teamet – hvorav man ser seks stykker per forestilling – av: Edward Arnold, Benjamin Knapper, Paolo Pisarra, Harry Price, Liam Riddick, Dominic Rocca, Matthew Sandiford og Bradley Waller.

Kompaniets mål er å nå ut og popularisere dans. De har utvilsomt bygget seg opp en trofast tilhengerskare, og fansen som var til stede på premieren virket svært fornøyde med det de så. Det er kanskje nok for dette markedet. For de som ønsker seg litt mer substans i sin terpsikore, kan dette føles litt for tynt. Og husk, uten pausen og filmklippene, er det en veldig kort forestilling.

BESTILL BILLETTER TIL BALLETBOYZ