ANMELDELSE: Be Bop A Lula, Ambassador's Theatre ✭✭✭

Be Bop A Lula markedsføres som et «Rock ’n’ Roll-tribute-show» som hyller musikken til Eddie Cochran, Gene Vincent, Billy Fury og Roy Orbison. I bunn og grunn er dette en konsert med klassisk rock ’n’ roll, uten noe særlig annet konsept som binder det hele sammen.

I likhet med så mange andre legender innen genren, døde både Cochran, Vincent og Fury tragisk unge – livshistorier som virkelig inviterer til godt teater.

Lars Young gestalter både Roy Orbison og Gene Vincent. Young veksler mellom ren parodi som Orbison og en mer generell karaktertolkning av Vincent, og leverer en rekke hits med stor overbevisning. Hans tolkning av Orbison er spesielt imponerende; han lykkes til de grader med å bringe «The Big O» tilbake til scenen med slagere som «Pretty Woman» og «Only The Lonely».

Gavin Stanley spiller Eddie Cochran og Billy Fury. Stanley er en dyktig artist som velger karakterisering fremfor ren etterligning, noe som fungerer utmerket. Låter som «Wondrous Place» og «C’Mon Everybody» sto frem som kveldens høydepunkter.

Da jeg så forestillingen, var Peter Gill med som spesialgjest i rollen som Jerry Lee Lewis. Hans bidrag ga denne musikalske miksen et løft og sørget for at avslutningen i begge akter ble eksplosiv. Gills tolkning av Lewis var et syn for guder – en storveis, intens og nærmest naturkraft-aktig prestasjon.

Rent musikalsk er Be Bop A Lula en triumf. Bandet The Wild Caps er fantastiske og sørger for at lydbildet fra epoken gjenskapes perfekt med bunnsolid musikalitet.

Der forestillingen kommer til kort, er i valget av hva den faktisk ønsker å være. Er det en dramatisert gjenskaping av en konsert i London, eller har man andre ambisjoner? Grepet med å bruke en prest som vert og forteller – samt en nokså merkelig åpning – bidrar ikke til å klargjøre dette. Jeg satt igjen med følelsen av at selv som ren konsert, ville Be Bop A Lula hatt utbytte av en regissør som kunne samlet de ulike elementene til en mer helhetlig opplevelse.

Det som virkelig bar kvelden, var et eksepsjonelt engasjert publikum, hvorav flere var kledd i tidsriktige antrekk for å ferie musikken. Deres entusiasme ga kvelden driv og energi. Det er nesten synd at man i en teatersal blir sittende fast i stolene; jeg fikk inntrykk av at de fleste helst ville stått oppreist og danset.

Be Bop A Lula er en velprodusert konsert – forventer man noe mer enn det, blir man kanskje skuffet. Men det man får, er en kveld fylt med fantastisk musikk levert av et ensemble som åpenbart elsker materialet. De behandler sangene med den kjærligheten og respekten som god rock ’n’ roll fortjener.

For mer informasjon, besøk www.bebopalulashow.com