ANMELDELSE: BKLYN The Musical, strømmet på nett ✭✭✭✭

Ray Rackham anmelder BKLYN: The Musical av Mark Schoenfeld og Barri McPherson, som nå streames på nett.

Ensemblet i BKLYN: The Musical. Foto: Sam Diaz og Dean Johnson BKLYN The Musical Streames nå på nett

4 stjerner

Med tanke på hvor nærme landet er en full gjenåpning av teatrene (og nesten daglige nyheter om gjenåpningsdatoer i West End), er det sterkt at en streamet produksjon dukker opp og minner oss på hvilken absolutt livline teater-streaming har vært. Mark Schoenfeld og Barri McPhersons BKLYN – The Musical er nyskapende, levende og fryktløs; den inviterer oss til å tro på mirakler, antyder at kjærligheten til slutt vil vinre, og minner oss om at alt er mulig. Dean Johnsons unike filmatiske produksjon går langt i å bevise nettopp det, gjennom en mesterlig sammensmelting av teater, film og konsert.

Newtion Matthews. Foto: Sam Diaz og Dean Johnson

Newtion Matthews’ karismatiske Street Singer trer inn i det herjede skallet av et lagerhus i bydelen, nikker til musikerne (kapellmester Leo Munby, Richie Garrison og Georgina Lloyd-Owen), og får raskt selskap av det urbane og tvers igjennom Brooklyn-aktige ensemblet (Sejal Keshwala, Emma Kingston, Jamie Muscato og Marisha Wallace). Sammen forteller de fortaus-eventyret om jenta Brooklyn (Kingston), som vokser opp i en verden preget av tragedie, men som ender opp som et sanger-vidunder. Høres det kjent ut? Det kan skyldes at en (annen) oppsetning av BKLYN var en av de siste fringe-forestillingene som ble satt opp før lockdown, sosial distansering og «rules of six» sendte oss bort fra scenekanten og over til skjermene våre. Dette er imidlertid en helt annen produksjon, med et helt annet team bak seg, og den viser hvordan en ny tolkning totalt kan revolusjonere et verk som opprinnelig traff bakken som et flatt dekk i en sidegate i Greenwich Village.

Marisha Wallace. Foto: Sam Diaz og Dean Johnson

Denne oppsetningen av BKLYN har blitt et eventyr som tar oss med på en sanselig reise fra Manhattan med Radio City og Madison Square Garden, til parisiske kafeer og «crack dens», med Vietnamkrigens grusomheter liggende like under overflaten. Slik utforsker BKLYN baksiden av medaljen ved «den amerikanske drømmen». Men denne historien om skyggesiden av den velbrukte drømmen er ikke bare bekmørk eller deprimerende. Man skal lete lenge etter en mer oppriktig lykke i skuffelser, eller en slik vilje til å akseptere livets harde slag; det gir BKLYN et veldig realistisk og modent preg, og fyller stykket med håp. Som en karakter forklarer: «når du befinner deg i Amerikas hittegodskontor, må du tro på at alt er mulig.» Det betyr ikke at stykket ikke holder opp et speil mot livets realiteter; Wallaces Paradice adresserer Amerika og spør om nasjonen i det hele tatt er klar over den mørke underverdenen den har skapt – en kraftfull sosial kommentar til det vi var vitne til i Capitol tidligere i år. Det er fascinerende, fengslende og spennende i like stor grad.

Jamie Muscato. Foto: Sam Diaz og Dean Johnson

Ikke alt fungerer like godt. Det finnes noen mindre vellykkede øyeblikk: romklangen på vokalen til Brooklyns avdøde mor, for eksempel, fjerner oss fra en genuin scene og heller mer mot en utdatert versjon av Marleys gjenferd. Og selv om partituret spilles vakkert, gjør instrumentvalget (kun altsax og cello) at stykket føles litt datert, som et New York signert William Finn, Carole Bayer Sager eller Peter Allen. Forestillingen er utvilsomt best når den skrur opp funken; en strålende duett mellom Wallace og Kingston, der de konkurrerer om hvem som er mest «Brooklyn», beviser dette på ypperlig vis. Muscato virker nesten underbrukt helt til han leverer et av kveldens mest rørende øyeblikk, «Sometimes» (akkompagnert av resten av dette utrolig sterke ensemblet). Det er et vendepunkt i stykket – og bærer frem et av musikalens sterkeste budskap.

Ensemblet i BKLYN

Andrew Exeters scenografi og lysdesign er helt nydelig; en blanding av varme toner og skarpt lys som lyser opp en samling revne og krøllete manuskriptsider, blottlagte bjelker og rustent stålverk, alt rammet inn i en rekke falleferdige, men stilsikre rammer. Exeter plasserer stykket akkurat der det hører hjemme, og styrer unna den kunstige RENT-estetikken den tidligere versjonen i Greenwich hadde. Dette stedet føles som et levende, pustende Brooklyn og er visuelt slående. Men kveldens virkelige stjerne er Sam Diaz’ videoredigering, som ironisk nok klarer å bryte den fjerde veggen, til tross for barrieren en TV-skjerm representerer. Som Kingston minner oss om: «på hvert hjørne kan roser spire frem gjennom betongen». Det er flott å se BKLYN virkelig begynne å blomstre.