ANMELDELSE: Boys From The Blackstuff, National Theatre ✭✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder James Grahams Boys From the Blackstuff, som nå spiller på National Theatre.

Barry Sloane som Yosser. Foto: Alastair Muir Boys from the Blackstuff.

National Theatre

29. mai 2024

5 stjerner

Bestill billetter

Det er alltid en fryd når regionalt teater inntar London med et brak, og National Theatre har i det siste fungert som en viktig døråpner for dette. Etter fremragende produksjoner med Sherman Theatre i Cardiff og det mektige Sheffield Theatre (Standing At the Sky’s Edge), får vi nå se Alan Bleasdales klassiske verk. Stykket hadde sin urpremiere ved Liverpool’s Royal Court Theatre under Kevin Fearon, og gjester nå National en kort periode før det flytter til Garrick Theatre i West End. I samarbeid med Bleasdale har James Graham bearbeidet 1982-serien til et velstrukturert teaterstykke på drøye to timer. Selv om dette medfører noe mindre karakterutvikling, er den emosjonelle kraften like sterk. En gruppe menn, alle tidligere asfaltarbeidere ("Blackstuff"), står ansikt til ansikt med arbeidsledighet og må jobbe svart for å få endene til å møtes – stadig forfulgt av kontrollører fra arbeidsformidlingen. Arbeidsledigheten var på over tre millioner på denne tiden, da Thatchers politikk førte til nedleggelser i industrien.

Ensemblet. Foto: Alastair Muir

For dem som husker serien, kan den oppsummeres med to ord: "Gizza job". Det desperate ropet fra Yosser Hughes, som prøver å holde fast på verdigheten mens alt blir tatt fra ham. Rollen føles ekstra gripende etter Bernard Hills nylige bortgang, men Barry Sloane fanger Yosser perfekt og gjør rollen til sin egen. Voldelig, truende, desperat, men likevel i bunn og grunn menneskelig – han dominerer scenen og holder både publikum og medspillere på tå hev. Det er rystende aktuelt at dette ropet fortsatt gir gjenklang 42 år etter at serien først ble sendt. Chrissie, fabelaktig spilt av Nathan McMullen, er vår veiviser gjennom dette industrielle ødelandet (perfekt gjenskapt i Amy Jane Cooks scenografi og kostymer). Philip Whitchurch leverer en nydelig prestasjon som George, samfunnets eldste som driver et uoffisielt rådgivningskontor fra stua si, men som hjerteskjærende minnes havneområdene slik de var i sin glanstid. Ensemblet er mannsdominert, men Lauren O’Neil i rollen som Chrissies sultne og lidende kone Angie, formidler både fortvilelsen og kjærligheten med stor tyngde. Humoren er mørk og treffer midt i blinken – og jeg ble svært glad for å se at den klassiske skriftestol-vitsen fortsatt fungerer utmerket!

Barry Sloane og Dominic Carter. Foto: Alastair Muir

Dette stykket vil introdusere Bleasdales klassiker for en ny generasjon, sammen med repriser på BBC4. Det er kanskje i overkant mye eksposisjon i første akt, og Graham leter litt etter den rette slutten før han lander den perfekt, men Kate Wasserbergs stødige regi sørger for at tempoet holdes oppe. Allsangen gir assosiasjoner til Liverpool-filmskaperen Terence Davies, spesielt Distant Voices Still Lives, og gjør Liverpool til en egen karakter i stykket. Satt opp midt under en britisk valgkamp, er dette stemmer fra arbeiderklassen som virkelig fortjener å bli hørt.

Spilles til 8. juni 2024