ANMELDELSE: Candide, Komische Oper Berlin ✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Leonard Bernsteins Candide ved Komische Oper Berlin.

Candide. Foto: Monika Rittershaus CandideKomische Oper Berlin 22. august 2019 4 stjerner Bestill billetter Leonard Bernstein er en musiker som står mange berlinere nær: ikke minst bekreftet han dette da han kort tid etter Berlinmurens fall i 1989 ankom byen for å dirigere Beethovens 9. symfoni i en utendørskonsert foran Rathaus Schöneberg. Dette var setet for det daværende Vest-Berlin-senatet, og nøyaktig der en annen populær amerikaner, John F. Kennedy, år i forveien hadde gjort seg elsket med det berømte sitatet «Ich bin ein Berliner». Lenny kom til å representere mye viktig for folk her, spesielt evnen til å akseptere og overvinne fortidens byrder og bygge nye broer for vennskap og gjensidig forståelse – to kvaliteter som ikke er påfallende til stede i dagens forhold mellom USA og Tyskland. Dermed, i fin harmoni med 30-årsjubileet for slutten på den kalde krigen og 100-årsdagen for Bernsteins fødsel, åpnet KOB denne uken sin nye sesong med en nyoppsetning av kunstnerisk leder Barrie Koskys dristige produksjon av Bernsteins komplekse og krevende hyllest til europeisk kultur; hans modige og sjarmerende komiske operette basert på Voltaires bestselgende pikareske fortelling om optimistisme som overvinner all motgang. (Kompaniet har også «West Side Story» i repertoaret, og den vil dukke opp igjen senere i sesongen.)   Det finnes utallige versjoner av dette stykket, men den som brukes her er John Cairds mer eller mindre trofaste «restaurering» av så mye av originalen som praktisk mulig, utarbeidet for National Theatre i 1999 (nok et jubileum!). Den fremføres – passende nok – med de fulle orkestreringene som Bernstein selv laget sammen med Hershey Kay, med tillegg av Bruce Coughlin.  Partituret drar nytte av langt mer sammenheng enn det noe skranglete manuset, som er et modig, men ikke helt vellykket forsøk på å sette den episodiske eventyrfortellingen på scenen.  Pangloss' endeløse avbrytelser fungerer her som lodd mot fortellingens oppdrift: andre produksjoner har gjort mye for å integrere dem bedre i dialogen. Lie er en dyktig sanger, men talestemmen hans mangler variasjon.  Likevel får vi også oppleve resten av det ekstraordinært store og kompetente ensemblet som nok en gang beviser sin verdensklasse. Fra de første taktene i den sprudlende overtyren vet vi at vi, i hendene på musikalsk leder Jordan de Souza, er sikret en spennende og sylskarp tolkning av det praktfulle partituret.  Souza går for de store strøkene, hamrer løs i messingfanfarene med en energi og risiko man forbinder med den brautende Richard Strauss eller Sjostakovitsj' sarkastiske raseri. Deretter gir strykerne gradvis varme og romantikk til paletten, og skaper akkurat den sammensatte stemningen de neste tre timene skal utforske.  Ingenting av dette forbereder oss imidlertid på korets oppstart, som høres snarere enn ses, langt bak oss – som om de snakker fra en fjern fortid – i en klokkeklar artikulasjon av en slags folkelig koral (kormester David Cavelius).  For de av dere som ennå ikke kjenner stykket: dette er musikkteater av ypperste merke som stadig overrasker – selv om den nådeløse iscenesettelsen kan bli noe utmattende. Rebecca Ringsts scenografi er en ettertrykkelig og kompromissløs «black box», som med unntak av noen få støyende vogner som rulles av og på scenen, er omtrent alt vi ser på under hele forestillingen.  Hun fyller den flittig med røyk – litt som D.W. Griffith fylte tomrommene i sin stumfilmeffekt – og denne røyken lyssettes kjærlig av Alessandro Carletti.  Aktørene er kledd i en salig blanding av stiler og tidsepoker av Klaus Bruns.  Man må nesten gjøre opp sin egen mening om dette, men personlig føles parykker og frakker som det siste man ønsker å se i et så brutalistisk landskap.  De er her i overflod, og det virker bare ikke helt rett.  Langt mer passende er etter min mening de moderne antrekkene som dukker opp av og til (som 50-tallsstil eller moderne streetwear): disse lykkes i å minne oss på at alle temaene i historien – snobberi, mobbing, migrasjon, krig, pest og fattigdom, grådighet, slaveri, seksuelle overgrep, prostitusjon, tyveri og drap – i høyeste grad er levende i vår egen tid.  Bruns' beslutning om å presentere koret som Vegas-showgirls i drag under Auto-da-fé-scenen er et rent mesterstykke.  Også soldatene som hamrer på trommer i en slags evokasjon av moderne amerikansk militærkultur traff publikum midt i blinken, og her fungerte blandingen av historiske kostymer og moderne oppførsel strålende. Foto: Monika Rittershaus Koskys tilnærming til regien er – i utgangspunktet – å få ting til å bevege seg så raskt som mulig, med høyt tempo i hver scene.  Han er likevel alltid tro mot partiturets krav, og når Bernstein setter ned farten, gjør Kosky det samme.  Det er imidlertid i de senere, mer moralsk forvirrende episodene av historien at han tør å ta foten helt av gasspedalen og lar verket puste.  Otto Pichlers koreografi gjør det samme, og det er elementer av bemerkelsesverdig modernitet i det de sammen oppnår.  Vi føler oss tidvis hensatt til Roland Petits mest eventyrlige verden, eller til og med Pina Bausch. Martin Bergers tyskspråklige versjon av librettoen er relativt ny og god å synge, men mye av humoren går tapt (enten i selve fremførelsen, i oversettelsen eller kanskje i publikums edruelige mentalitet.. det er vanskelig å si).  På den positive siden bærer de mørke elementene i denne dypt alvorlige iscenesettelsen stor tyngde og vil ikke bli glemt med det første.  Ensemblet virker helt på bølgelengde med dette og vet nøyaktig hva de gjør. Ingen steder er dette mer tydelig enn hos tittelrolleinnehaver Johannes Dunz; hans gode utseende, atletiske figur (som gjør seg godt i lederhosen) og nydelige tenor er et selvsikkert humanistisk utsagn mot den dystre scenografien.  Tom Erik Lies Dr. Pangloss, Voltaire og Martin er mindre vellykkede – de trekker i trådene, men faller lettere for fristelsen til karikatur.  Den samme grove bredden preger den tidlige manifestasjonen av Kunigunde, men Meechot Marrero gjør opp for alt når hun faller fra sin privilegerte tilværelse og leverer «Glitter and be gay» som poledanser på en tvilsom nattklubb.  Ved siden av henne er Frederika Brillembourg som den gamle damen en fantastisk burlesk karakter, og deres duett i åpningen av andre akt er genuint morsom, selv i de mest ukomfortable omgivelser.  Et annet vellykket par er Dominik Köningers Maximilian og Maria Fiseliers Paquette: de gjør også mye ut av sine mange andre roller. Dette er en enorm, utstrakt fortelling som skildrer en verden i kaos.  Andre bemerkelsesverdige utøvere i dette omreisende galleriet inkluderer den imponerende Ivan Tursic (som flere ganger nesten stjeler showet rett foran nese på alle andre), Timothy Oliver, Frank Baer, Saskia Krispin, det strålende nykommeren Daniel Foki, Tim Dietrich, Matthias Spenke, Carsten Lau, Thaisen Rusch og Sascha Borris.  I tillegg til alle disse får man mengder av dansere og kormedlemmer, og når alle disse settes i sving samtidig, skapes et storslått skue.  Scenen i Eldorado er trollbindende, hvor den mørke luften fylles med saktefallende fragmenter av glitrende gull.  Og den avsluttende, fyldige koralen er symfonisk i skala og gir et voldsomt inntrykk. Alt i alt en strålende start på et interessant år for dette operahuset, og et verdifullt bidrag til minnet om en av musikkverdenens mest bemerkelsesverdige skikkelser.  Spilles som en del av repertoaret.