ANMELDELSE: Dinner With Saddam, Menier Chocolate Factory ✭

Dinner With Saddam

Menier Chocolate Factory

19. september 2015

1 stjerne

BESTILL BILLETTER

Det er et evig mysterium: hvorfor treffer Menier Chocolate Factory så blink med sine musikalvalg og oppsetninger, mens de så regelmessig, om enn ikke alltid, bommer så katastrofalt på sine rene teaterstykker, og da spesielt komedier?

Nå spilles Lindsay Posners oppsetning av Anthony Horowitz' nye komedie, Dinner With Saddam. Ingen av dem kommer særlig godt ut av det.

I en tid der folk høylytt kritiserer Trevor Nunn for å kun bruke hvite skuespillere i Shakespeare-stykker, virker det i beste fall overraskende at et stykke lagt til Irak, som handler om irakere og virkelige historiske irakiske skikkelser, har et ensemble med få, om noen, irakiske skuespillere.

Like overraskende er det hvor banal, utdatert og elendig dialogen er. Horowitz er en smart og dyktig forfatter, men det talentet er dypt begravet her.

Når klimakset i første akt består av en slapstick-scene med en spade i hodet, en dressjakke som revner i ryggen på hovedpersonen, og Steven Berkoff som omsider gjør sin entré, tungt sminket som Saddam Hussein, vet man at det ikke er noen vits i å bli værende til andre akt. Ingenting kan kompensere for tiden du har mistet gjennom første akt. Livet er altfor kort, uansett alder, til å kaste bort tid på mislykkede teatervurderinger uten verdi. Å flykte er det eneste fornuftige.

Gitt mengden tid som brukes på å diskutere et toalett som er blokkert av en enorm ekskrement, er det ikke urettferdig å kalle plottet elendig. Det er rett og slett passende.

Stykket flommer over av gjespende forutsigbare farse-elementer.

Mor og far ble tvunget til å gifte seg, og det er ingen synlig kjærlighet der. Mor gjør alt arbeidet; far leser avisen, klager over sin ulykke og insisterer på at hun må føye seg. De har knapt mat eller vann i huset. Far vil at deres eneste datter skal gifte seg med søskenbarnet sitt. Datteren er forelsket i en skuespiller, men far mener skuespill er lite mandig. Søskenbarnet er avskyelig og usmakelig (en trafikkpoliti som tyster på dissidenter til Hussein-regimet, og dermed implisitt er merket for en brutal skjebne).

Skuespilleren utgir seg for å være rørlegger, antagelig for å bevise enten sitt talent eller sin manndom overfor faren, eller begge deler, og får i oppgave å fikse det tette toalettet. Datteren oppsøker en underjordisk aktivistgruppe og får med seg skriftlig propaganda.

Det ekle søskenbarnet konfiskerer propagandaen fra sin tiltenkte kone i troen på at det er rørleggerens faktura. Kan du se hva som kommer til å skje? Søskenbarnet har med en gave med dadler i en plastpose. Den havner i kjøleskapet. Skuespilleren legger en bæsj i en plastpose. Den havner i kjøleskapet. Kan du se hva som skjer videre? Det avskyelige søskenbarnet vil dø og posene blir forvekslet. Eller noe i den dur.

Selv fantastiske skuespillere kunne ikke fått denne kalkunen til å fly. Noen i ensemblet gjør et iherdig forsøk, og Berkoff gjør utvilsomt en god figur i sin personifisering av Hussein. Men teksten er feilslått, og resultatet meningsløst.

Programmet avslører at Horowitz ønsket å skrive stykket fordi han var opprørt over invasjonen av Irak og dens grusomme konsekvenser. Akk, stykket hans er bare enda et offer for beslutningen om å invadere Irak, der både skuespillere og publikum fremstår som trengende for nødhjelp.

Tim Shortall skal imidlertid ha ros for en fint designet scenografi, som gir deg noe å hvile øynene på mens det kjedelige plottet snegler seg mot glemselen.

Dinner With Saddam spilles på Menier Chocolate Factory frem til 14. november 2015