ANMELDELSE: Faith, Hope and Charity, National Theatre ✭✭

Julian Eaves anmelder  Faith, Hope and Charity av Alexander Zeldin, som nå spilles på Dorfman Theatre ved National Theatre.

Celia Noble i Faith, Hope and Charity. Foto: Sarah Lee Faith, Hope And Charity

Dorfman Theatre, National Theatre,

17. september 2019

Bestill billetter

Lord Cottesloe ga i sin tid navn til en av de tre scenene ved National Theatre på South Bank; nå er han bare til stede i et enkelt selskapslokale. Det var her pressen ble samlet i pausen under premieren på dette nye stykket, skrevet og regissert av Alexander Zeldin.  Rommet er nesten helt umøblert, bortsett fra en stor bokhylle i den ene enden, fylt til randen med teatermanus og bøker skrevet av dramatikere.  Blant disse fanget Arnold Weskers tankevekkende «As Much As I Dare» blikket mitt.  Jeg tok den ned fra hyllen og bestemte meg for å la bokens tilfeldigheter styre: Jeg lot den slå seg opp på en tilfeldig side og lot blikket falle på de første ordene jeg så, som en slags åndelig veiledning for reisen jeg var på.  Merkelig nok leste jeg følgende ord, som ikke var Weskers egne, men sitert av ham: «... hold deg unna prosa... hold deg til poesien...»  Dette var et råd han fikk som ung forfatter.  Selv om jeg er forsiktig med å utsette det guddommelige for «høyere kritikk», følte jeg likevel behov for en gardering; det jeg hadde lest var tross alt ikke Weskers egne ord, men «funnede» ord.  Jeg trengte noe fra hans egen stemme.  Derfor plukket jeg opp et annet bind, hans «Social Plays», og ut av den falt denne magiske linjen: «Sannheten er sannheten - knusende».

Foto: Sarah Lee

Med disse tankene i bakhodet vendte jeg tilbake til salen for å se ferdig premieren på dette stykket med den religiøse tittelen (hentet fra 1. Korinterbrev 13:13: «Så blir de stående, disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten»).  Tittelen er omtrent det eneste mystiske ved stykket.  Alt annet er nøktern, hverdagslig og hyperrealistisk banalitet, der Marc Williams’ grelle og flate belysning drar oss inn i den samme sjarmløse verdenen som Natasha Jenkins’ supernaturlige scenografi (hun har også kledd opp skuespillerne i den samme nådeløse hverdagsligheten).  Men midt blant lettbetong og kryfinerplater har Jenkins satt inn tre ny-nyklassisistiske kapellvinduer, som hinter (hvilket er mer enn man kan si om manuset) til en tapt følelse av religiøsitet – det midterste vinduet er litt høyere enn de to andre.

Nick Holder og Dayo Koleosho. Foto: Sarah Lee

Når det gjelder resten av stykket, er det i grunnen ikke så mye å si, og det er helt blottet for poetisk inspirasjon.  Det fremstår som en slags gjenvisitt til Gorkijs «Nattasylet» – lagt til et dagsenter for hjemløse og trengende – men det er en fattig slektning som mangler det meste.  Jeg vet ikke hvor mange i publikum som har tilbrakt mye tid under slike forhold som skildres på scenen.  Jeg kan ikke si hvor mange som selv har opplevd hjemløshet, fattigdom, sult, kulde og isolasjon, men i mange år var dette dominerende trekk i mitt liv, og i livene til de jeg omga meg med.  Den virkeligheten kjente jeg imidlertid ikke igjen i Zeldins verk.  Han har tilsynelatende hørt stemmene til menneskene han portretterer, han har sett deres fellesskap; det er møysommelig, og sikkert oppriktig, gjenskapt.  Men det mangler guts og sjel.  Det er en slags «halal-teater»: et bilde av livet som er tatt og sakte tappet for blod før det serveres til publikum.  På overflaten virker det troverdig; men følger man nøye med, avslører det seg snart som et falskneri.

Alan Williams. Foto: Sarah Lee

Dette er en verden befolket utelukkende av tapere.  Siden jeg bare har opplevd energi og livskraft hos de fattige og marginaliserte, var det et sjokk å måtte sitte gjennom to og en halv time med svakhet, klaging og anger, unnskyldninger og ansvarsfraskrivelse, rammet inn på en så selvbevisst kunstløs måte.  Folkene i dette rommet sitter og snakker og snakker med en total mangel på dynamikk, på en måte som er så fremmed for det jeg selv opplevde her i London i så mange år.  Den hverdagslige praten er nesten endeløs, og gjenforteller alltid i andre hånd hendelser som kunne blitt engasjerende drama – hvis regissøren og dramatikeren hadde tillatt det.

Tilsynelatende er dette domenet til Cecilia Nobles «Hazel», matronen som med sin helgenaktige omsorg holder suppekjøkkenet i gang.  Hennes tolkning er, som hos de fleste i ensemblet, tålmodig og dyktig, og hun anstrenger seg for ikke å rette for mye oppmerksomhet mot de sørgelige manglene i tekst og konstruksjon.  Likevel er det fra første scene tydelig at hennes dramatiske funksjon er noe helt annet: Hun skal være en av flere kvinner som kretser rundt en langt viktigere skikkelse, en mann, Nick Holders tørt selvhøytidelige inntrenger, «Mason».  I teorien er han der for å lede et «kor», og det finnes et slags «plott» som bygger seg opp mot det store klimakset der de faktisk synger et par poplåter (tenk David Greigs langt bedre «The Events», bare utvannet til det ugjenkjennelige).  Hazel kan ikke ta øynene fra ham, og snart kaster Susan Lynchs «Beth» – en klassisk krise-mamma – seg rundt halsen hans og overøser ham med kyss.  For en fyr.

Ayomide Mustafa. Foto: Sarah Lee

Samtidig blir Dayo Koleoshos «Karl», Corey Petersons «Anthony» og Nathan Armakwei-Laryeas navnløse ensemble-rolle fullstendig oversett.  Det samme gjelder Bobby Stallwoods (riktignok bare 16 år gamle) «Marc».  Rent kjønnspolitisk er det «interessant» å observere dette.  Å, nevnte noen politikk?  Jeg tror kanskje at det et sted bak plaststolene og papirserviettene er ment å være en underliggende diskusjon om brennaktuelle samfunnsspørsmål.  Men Zeldin sørger for at ingen autoritetsfigurer som journalister eller saksbehandlere noen gang slipper til på scenen for å utfordre den eneste tillatte alfahannen, «Mason» (et navn som gir assosiasjoner til både en som bygger og et medlem av lukkede brorskap).  Hmmmm....

Resultatet er et stykke fullt av ord, men totalt blottet for drama.  Det plaget ikke premierepublikummet; de fleste lo pliktskyldig gjennom talkshowet på scenen, og spratt opp for å gi stående ovarsjoner til slutt.  Jeg forstår ærlig talt ikke hvorfor.  Kanskje jeg tar helt feil.  Kanskje de alle vet hvordan denne verdenen egentlig er, og at det er jeg som ikke har peiling.  Jeg tar gjerne imot korreks.  I mellomtiden sitter vi igjen med syltynne roller for Hind Swareldahabs «Tharwa» og barnet hennes «Tala», pluss en rekke statister som blir lite annet enn fjerne satellitter.  Marcin Rudy bidrar med en anelse bevegelse.  Og så har vi den konstante sytingen og unnskyldningene fra Alan Williams’ «Bernard».  Av alt jeg husker om folk fra dette miljøet, var det aldri noen som følte de måtte be om unnskyldning for hvem de var.  Det er noen få tamme utbrudd her, men ingenting har kraft nok til å føre oss noen vei.

Bobby Stallwood. Foto: Sarah Lee

Alt dette gjør at forestillingen føles svært utgått på dato og ferdigtygd.  Fra mitt perspektiv er dette utrolig skuffende.  Folk fra samfunnets skyggesider er de som, etter min erfaring, sjelden kaster bort tid og går rett til poenget – men her virker det ikke som de i det hele tatt forstår hva poenget er.  Jeg avslutter med et siste eksempel: En gang jeg satt hos frisøren, kom en lokal gutt stormende inn, ivrig etter å selge et dyrt kamera han nettopp hadde «fått tak i» – raskt og uten spørsmål.  Jeg stilte noen tekniske spørsmål om utstyret.  Han avfeide meg høflig med ordene: «Jeg er tyv, ikke fotograf».  Den gutten forsto mer om konsis og treffsikker dialog enn det den trauste herr Zeldin noen gang vil lære.  Sannheten er virkelig sannheten – og den er knusende.  Og det er nettopp det man ikke får her.  Det er gode intensjoner fra ensemblet, men ingenting kan redde et ordgytende, statisk og livløst manus.