ANMELDELSE: Fleabag, Wyndham's Theatre, London ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder Phoebe Waller-Bridges Fleabag, som nå spiller en utsolgt sesong for en begrenset periode på Wyndham's Theatre i London.

Phoebe Waller-Bridge i Fleabag. Foto: Matt Humphrey Fleabag

Wyndham’s Theatre, London.

29. august 2019

4 stjerner

Hvis du ennå ikke har fått med deg Phoebe Waller-Bridge, hennes kreasjon Fleabag og den påfølgende serien, så er du alvorlig ute av takt med tidens kulturelle zeitgeist! Monologen ble først fremført på Edinburgh Festival Fringe i 2013, vant pris etter pris, og ble nominert til en Olivier-pris etter en spilleperiode på Soho Theatre. Resten er legendarisk; hun er nå en av de mest beundrede og kjære dramatikerne og skuespillerne Storbritannia har. Nå gjør stykket sin West End-debut, en siste æresrunde for Fleabag, og man kan kjenne kjærligheten til Waller-Bridge idet man trer inn i teatersalen. En venn nevnte for meg at denne forestillingen – som er fullstendig utsolgt, selv de dyreste billettene, hvor køen for dagsbilletter starter i de små timer, og som har et daglig lotteri – er «kritiker-sikker». Vel, ja, det er den, spesielt når skrivingen og skuespillet er på dette nivået. (Den andre sesongen av Killing Eve var en knusende skuffelse fordi Waller-Bridge ikke lenger satt ved pennen.)

Den beste måten å se teaterstykket på er å legge fra seg alt du vet fra TV-serien; dette er begynnelsen, selve opprinnelseshistorien. «Fleabags» vil kjenne igjen øyeblikk og karakterer, og det er fascinerende å legge merke til hvordan de senere utviklet seg. Men i omtrent en time er det tilbake til Fleabag, bestevenninnen Boo, marsvinet Hilary og mennene Fleabag ligger med. Heldigvis møter vi også Joe, en ukulele-spillende eldre karakter som mangler i TV-versjonen, hvis dype optimisme og livsglede utfordrer Fleabags depresjon. Waller-Bridge leverer en utrolig engasjerende prestasjon – det er en hyllest til henne at hun fortsatt elsker karakteren og suget fra et live-publikum; hun hviler definitivt ikke på laurbærene. Stykket er herlig rått (tabloiden The Sun «oppdaget» tilsynelatende dette flere år etter oss andre), hylende morsomt i sin ærlighet, og finner en sterk klangbunn hos kvinnene i salen. (Og hos de homofile!)

Phoebe Waller-Bridge i Fleabag på Wyndham's Theatre. Foto: Matt Humphrey

Men det Waller-Bridge virkelig nailer, er ensomhet – den ensomheten man føler når man sørger over en død mor og en død venn. Ensomheten ved promiskuitet, når man gjør hva som helst og hvem som helst for å slippe å gå hjem, ensomhet i et forhold, følelsen av å være utstøtt fra familien fordi man er den «rare», og til og med ensomheten til marsvin. Hun viker ikke unna de mer usympatiske sidene ved karakteren; til tider liker man ikke Fleabag, men man forstår alltid valgene hennes, og man blir beveget mens man kastes mellom latter og tristhet.

I et lokale av denne størrelsen er det uunngåelig at noe av intimiteten svekkes litt avhengig av hvor man sitter, og det føles fortsatt som en «fringe»-forestilling. (De kommende kinovisningene vil kanskje faktisk gagne forestillingen mer enn live-formatet). Ingenting er endret, verken Vicky Jones’ følsomme regi eller Holly Pigotts scenografi, og sekstifem minutter føles noe snaut – det hadde vært fint med litt nytt materiale. Likevel, hvis dette er et farvel til karakteren (og jeg føler det er på tide å gå videre, da jeg gleder meg stort til å se hva hun gjør neste gang), er den stående ovasjonen en passende takk til en dramatiker på toppen av sin skaperkraft.