ANMELDELSE: Frankenstein, National Theatre at Home på nett ✭✭✭✭

Paul T Davies anmelder National Theatre-produksjonen Frankenstein, regissert av Danny Boyle. Med Benedict Cumberbatch og Jonny Lee Miller som veksler på hovedrollene, strømmes forestillingen nå på nett som en del av konseptet National Theatre at Home.

Frankenstein. National Theatre at Home.

4 stjerner

Det er en nesten proustiansk opplevelse å se en skjermoverføring av en forestilling man har sett i teatersalen. Allerede før de første sekundene av National Theatres strømming av 2011-produksjonen Frankenstein var over, ble jeg hensatt til teaterbesøket med en vennegjeng. Det hjelper at forestillingen er en så sterk visuell og auditiv opplevelse: Mark Tildesleys enestående scenografi, med tusenvis av lyspærer som vekker udyret til live, skinner i Bruno Poets lysdesign. Her utnyttes hver eneste tomme av Olivier-scenen, og sammen med Underworlds fabelaktige lydspor skapes en sansemessig fest. Dette markerte filmregissør Danny Boyles retur til teatret, og i sekvensene som involverer industri og et tog, ser vi forvarsler om åpningsseremonien hans for OL i 2012. Hovedattraksjonen var selvfølgelig at rollene som Monsteret og Victor Frankenstein ble vekslet mellom Benedict Cumberbatch og Jonny Lee Miller. Her får vi en unik sjanse til å se begge versjonene, og ettersom jeg kun så Cumberbatch som monsteret i sin tid, er dette en kjærkommen mulighet.

Hvilken skuespiller som tolker hvilken rolle «best» vil naturligvis avhenge av personlig smak, men det er fascinerende å se hvor sømløst produksjonen tilpasser seg hver tolkning. Benedict Cumberbatch er en svært fysisk skapning, spesielt i åpningssekvensen. Etter hvert som monsteret utvikler seg, blir tilnærmingen hans mer intellektuell (dette er litteraturhistoriens raskest utdannede monster) og målrettet. Dette smitter også litt over på hans tolkning av Victor Frankenstein, noe som reiser den interessante tanken om at skaperen projiserer sitt eget bilde over på skapningen. Jonny Lee Millers monster er mer jordnært, kanskje ikke like fysisk, men etter mitt syn mer pårvåken og i harmoni med naturen. Han både gnur seg mot gresset han befinner seg på og sikler gjennom hele stykket – en skapning mer preget av elementene. Som Victor er han kanskje mer aggressiv og drevet av emosjonell status. Begge er fascinerende å observere og danner kjernen i en veldig sterk produksjon.

Karl Johnson er utmerket som den blinde De Lacey, monsterets lærer, og Naomie Harris gir et forvarsel om den strålende karrieren som skulle følge i rollen som den trofaste og søkende Elizabeth, Frankensteins forlovede. Forestillingen er imidlertid ikke feilfri; det er noe svak casting i birollene, og åpningen er så fenomenal at lite av det som følger klarer å nå de samme høyder. Nick Dears dramatisering klarer heller ikke helt å skjule de mer langdryge partiene i kildematerialet, spesielt de kristne avhandlingene. Det føles også som en tapt mulighet å ikke utfordre stykkets kjønnspolitikk noe mer. Likevel er det mange høydepunkter, ikke minst de sentrale skuespillerprestasjonene, og selve iscensettelsen gjør dette til en av National Theatres virkelig legendariske produksjoner. Som en perfekt synergi av alt National Theatre har å by på, forsterker den – i vår egen koronatid – spørsmålet: Hvem er monstrene? Eller får vi rett og slett de monstrene vi fortjener?

NATIONAL THEATRE AT HOME NETTSIDE