ANMELDELSE: Ghost Quartet, Boulevard Theatre London ✭✭✭✭✭

Julian Eaves anmelder Ghost Quartet av Dave Malloy, åpningsforestillingen ved Londons nye Boulevard Theatre i Soho.

Maimuna Memon og Niccolo Currandi i Ghost Quartet. Foto: Marc Brenner Ghost Quartet

Boulevard Theatre,

31. oktober 2019

5 stjerner

Bestill billetter

Innimellom dukker det opp en forestilling som er helt perfekt, og dette er nettopp en slik en.  Det er ekstra herlig at dette er premiereforestillingen i et splitter nytt teater som også er et perfekt scenerom.  Kombinasjonen av verk og spillested vil garantert bli svært populær gjennom åpningssesongen til gründer Fawn James' storslåtte nye West End-prosjekt, og er en strålende åpner for Rachel Edwards' første sesong som kunstnerisk leder her. Det nye bygget av SODA, med interiør av Charcoalblue, tillater minst åtte ulike konfigurasjoner som kan endres flere ganger daglig, noe faste besøkende raskt vil merke: her arrangeres det både dagsarrangementer, nattlig musikk og slampoesi.  Og alt dette, bør jeg legge til, til svært fornuftige priser.

Stykket som er valgt for å lansere denne intime, høyteknologiske salen med 165 plasser, er Dave Malloys utsøkte «sangsyklus» for fire skuespiller-musikere (med noen overraskende tillegg).  Noen ganger kan et partitur virke som en tilfeldig samling sanger; vel, dette er en sangsamling som utgjør et perfekt harmonisk «partitur» i ordets rette forstand.  Kapellmester Benjamin Cox (som er like erfaren med opera som med musikaler) har instruert ensemblet til å leve og ånde for perfeksjonen i hvert eneste integrerte øyeblikk.  Når det gjelder selve iscenesettelsen, har regissør Bill Buckhurst holdt seg mest mulig unna dette knallsterke teamet, og gitt dem full autonomi i dette lille smykket av et «theatre-in-the-round».

Zubin Varla og Maimuna Memon i Ghost Quartet. Foto: Marc Brenner

Buckhursts kreative team vil være kjent for fans av hans «pai-butikk-versjon» av Sweeney Todd, og de lykkes like godt her som de gjorde i Tooting, West End og på Broadway.  Scenograf Simon Kenny har lagt ut en rekke fascinerende «spor» til forestillingens mening gjennom gjenstandene han har samlet rundt instrumentene på den lille scenen.  Mens rommet minner om en hipp nattklubb fra sekstitallet – omgitt av koselige, spesiallagde lenestoler og krakker fra Race Furniture – nikker selve scenerommet mot «Tusen og én natt», «Ulysses» og andre merlepelere i vestlig kultur: dessuten dras skuffer med skotsk, irsk og amerikansk whisky frem og serveres til de heldige få i publikum underveis, mens en kunstferdig «brindisi» oppfordrer oss til å skåle med de «fire vennene».

Faktisk er det slik at jo lenger man blir i disse vakkert skrevne og overraskende sammensatte sangene – som er vevd sammen med listige forbindelser og klinger i hverandre på intrikate måter – jo mindre finner man ett enkelt narrativ, og jo mer trekkes man inn i en ettertenksom og reflekterende stemning, oppslukt av et kaleidoskop av toner og inntrykk.  Omtrent en time inn, denne kvelden hvor Evening Standard skrek om at Boris Johnson ledet stort på meningsmålingene, slo det meg at dette sannsynligvis er det siste stedet på jord man ville forvente å finne en slik person: han, og hans like, vil neppe finne mye til felles med dette hjertevarme, sjenerøse, estetisk sublime og moralsk frilynte angrepet.  Verket ble unnfanget da Trump var på vei opp i USA, og det er vanskelig å ikke se det som en kraftfull erklæring av pluralistiske, medfølende og liberale verdier – med andre ord alt det en type som Trump (og er det ikke nettopp det Johnson prøver å være?) ville hatt lite til felles med.

Slik er dette teatret et sted der man kan flykte – for en stund – fra alt som er stygt, sjelløst og sårende i dagens krympende England.  De som tar oss med inn i dette spesielle riket, er fire utøvere som til slutt ikke bare har publikum i sin hule hånd, men som får dem til å spille med.  Niccolo Curradi, et kjent ansikt i musikalverdenen, leder marsjen inn i dette mirakuløse terrenget med sin varme baryton og celloen holdt i sine muskuløse armer; han følges av mezzo Maimuna Memon, som nok en gang blender oss med sin fabelaktige, klare og fyldige stemme (David Gregorys lyddesign er upåklagelig, og utvilsomt hjulpet av topp moderne teknologi i dette fantastiske lokalet), samt sin dramatiske scenetilværelse; deretter bringer Zubin Varla sin autoritære tenor til tangentene, hvor han viser seg like hjemme med Thelonious Monk som med resten av dette varierte partituret; og til slutt runder Carly Bawden av kvartetten med sin perleklare sopran, som tidvis minner om – akkurat som låtskrivingen – den klare kvaliteten til Joni Mitchell eller hennes navnesøster (?) Carly Simon.

Etter halvannen time, hvor tiden virker å stå stille, befinner vi oss i et slags musikalsk «sørstats- og nordisk gotisk» landskap, hvor halv-mytiske skikkelser driver inn og ut av syne og stopper oss et øyeblikk med ærlige avsløringer om sine privatliv og skjulte lengsler, eller underholder oss med teatralske analogier og obskure, Twin Peaks-aktige tilståelser.  Jeg så ingen CD-er til salgs i foajeen på vei ut, men jeg skal tilbake igjen i morgen for å se om jeg kan finne en.  Og for å oppleve igjen den magiske verdenen som er denne herlige, uvurderlige biten av himmelen, midlertidig bosatt i Soho for knapt mer enn prisen av en runde i baren.

Spilles til 4. januar 2020.