ANMELDELSE: Good, Harold Pinter Theatre ✭✭✭

Paul T Davies anmelder C.P. Taylors stykke Good, med David Tennant i hovedrollen, som nå spilles på Harold Pinter Theatre i London.

David Tennant og Sharon Small i Good. Foto: Johan Persson Good.

Harold Pinter Theatre, London.

13. oktober 2022

3 stjerner

Bestill billetter

«Ondskap er det som skjer når gode mennesker forblir tause.» Jeg parafraserer kanskje sitatet fritt, men dette er premisset for C.P. Taylors intellektuelle stykke som undersøker nazismens fremvekst gjennom en «god» borger, professor Halder. Han resonnerer, lytter og får saken presentert både fra sin jødiske bestevenn og fra nazioffiserer som ber ham implementere nye prosedyrer. Han begår handlinger av ren ondskap, og vi ser hvordan han blir overveldet av nazistenes ideologi og handler på deres instruksjoner. Det er rystende, dagsaktuelt, og den nakne scenografien – kombinert med Dominic Cookes kjappe og effektive regi – holder fokuset på selve debatten hele veien.

David Tennant i Good. Foto: Johan Persson

Dette er i hovedsak et stykke for tre skuespillere, og prestasjonene er utsøkte. Som Halder er David Tennant fremragende i sin formidling av analytisk følelsesliv; med et ekteskap i oppløsning, en elskerinne han vil starte et nytt liv med, og en mor som lider av demens og blindhet, befinner han seg i stormens øye. Det Tennant er spesielt god på, er å bygge opp karakteren lag for lag; han tror på egne handlinger og mener at ved å gjøre «godt», vil han handle humant ovenfor mennesket – der nyansen ligger i å være medmenneskelig fremfor bare rasjonell. Sharon Small er eksepsjonell i alle de kvinnelige hovedrollene, spesielt i de brå skiftene mellom rollen som kone og forvirret mor. Stykket utspiller seg i Halders indre mentale landskap og minner, og hennes forvirrede interaksjoner i de skiftende omgivelsene fanger effektivt stykkets tema om landskap i rask endring. Elliot Levey kompletterer trioen med en strålende prestasjon som Maurice, Halders jødiske bestevenn – emosjonell, livredd og praktfullt bannende idet han mister grepet om situasjonen og livet – samtidig som han utstråler kjølig autoritet som effektive nazioffiserer. De er hypnotiserende. Hver gang vi hører ordet «god», tvinger vår etterpåklokskap, kunnskap og historie oss til å kontinuerlig evaluere ordet og begrunnelsen bak karakterens «gode» motiver.

Elliot Levey i Good. Foto: Johan Persson

Vicki Mortimers minimalistiske scenografi og kostymer skyver skuespillerne helt frem på scenekanten og fungerer som en ramme for historien. Vi anmeldere ble bedt om å ikke avsløre de siste femten minuttene av stykket, noe jeg gjerne respekterer. Men både dette og scenografien gjorde det litt for åpenbart hvor stykket kom til å ende, og det endte nettopp DER. Selv om det er en effektfull avsløring, svekker dette mye av stykkets dramatiske verdi, og enkelte steder føles debatten noe langdryg. Det er godt å se et stykke av dette kaliberet heve seg over det overfladiske preget som preger mye av dagens West End, men det finnes bedre stykker om Holocaust, spesielt Tom Stoppards nylige Leopoldstadt. Se Good for det fantastiske skuespillet, og når det gjelder spørsmålet om stykket lever opp til tittelen, vil jeg si: «stykkevis og delt».

Les også: Første titt på David Tennant i Good på Harold Pinter Theatre